Medal Nikolai Mikhailovich Przewalski Gullmedalje ved Utstillingen for økonomiske bedrifter Leninprisen (1926)[2][7] Utenlandsk medlem av Royal Society (1942)[11]
Vavilov kom til verden i en kjøpmannsfamilie i Moskva, faren var en ledende ansatt ved en tekstilfabrikk[trenger referanse]. Hans storebror Sergej, var fysiker og president for vitenskapsakademiet i Sovjetunionen fra juli 1945 til sin død.[trenger referanse]
Faren hadde vokst opp i en fattig landsby ofte hjemsøkt av uår og matrasjonering, og Vavilov var fra ung alder sterkt opptatt av å kunne få slutt på hungersnød som stadig herjet i hjemlandet og verden rundt.[12]
Karriere
Etter sin avgangseksamen fra Moskvas jordbruksinstitutt arbeidet han på Kontoret for anvendt botanikk og på Kontoret for mykologi og plantesykdomslære i årene 1911–1912. I 1913 og 1914 reiste han i Europa, der han studerte planters immunitet, i samarbeide med den britiske biolog William Bateson som senere grunnla den vitenskapelige genetikk.[trenger referanse]
Under arbeidet med sin teori om sentre for dyrkede planters opprinnelse ledet Vavilov en rekke botanisk-jordbruksmessige ekspedisjoner og samlet inn frø fra ulike deler av verden.[13] Denne frøbanken ble omhyggelig vedlikeholdt selv under den 28 måneder lange beleiringen av Leningrad under annen verdenskrig. [trenger referanse] De sovjetiske myndigheter hadde beordret evakueringen av kunsten fra Eremitasjen, men man hadde ikke evakuert de 250.000 frø, røtter og frukter som var lagret i det som da var verdens største frøbank. En gruppe vitenskapsfolk ved Vavilov-instituttet pakket et tverrsnitt av alle frøene, flyttet dem til kjelleren og gikk på skift for å beskytte dem. De som voktet frøbanken nektet å spise innholdet, selv om ni av dem hadde dødd av sult ved slutten av beleiringen våren 1944.[12]
I 1940 ble han fengslet som talsmann for «den borgerlige pseudovitenskap» under oppgjøret med Trofim Lysenkos statsanerkjente avvisning av genetikken. Vavilov hadde til å begynne både fremmet og støttet Lysenko, som kom fra bondebakgrunn, og som var blitt lagt merke til for sin plantefysiologiske forskning.[15]
Han døde av lammelser, fremkalt av underernæring, i et fengsel i 1943. Hovedparten av hans genetiske samling ble fjernet av en nazistisk innsamlingskommando som var dannet i 1943, og materialet ble overført til Instituttet for Plantegenetikk, som SS hadde opprettet på slottet Lannach nær Graz i Østerrike.[16] Kommandoen var dog kun i stand til å samle inn det materiale som ble oppbevart innenfor de områdene som var besatt av den tyske hær, det vil si for det meste Ukraina og Krimhalvøya. Den sentrale genbank i Leningrad (St. Petersburg) ble derfor ikke berørt.
Ettermæle
Ennå i dag opprettholder Vavilov-instituttet for planteindustri i St. Petersburg en av verdens største samlinger av plantegenetisk materiale.[trenger referanse] Instituttet oppstod som Kontoret for anvendt Botanikk i 1894, men ble omorganisert i 1924 som Sovjetunionens Forskningsinstitutt for Anvendt Botanikk og Nye Avgrøder. I 1930 endret man navnet til Forskningsinstituttet for Planteindustri. Nikolaj I. Vavilov var sjef for instituttet fra 1921 til 1940. I 1968 blev det atter omdøpt på 75-årsdagen for dets grunnleggelse.
Gjennom det meste av sin karriere ble Vavilov assistert av sin visesjef, Georgij Balabajev.[trenger referanse]
Det sovjetiske vitenskapsakademi opprettet Vavilovprisen i 1965 og Vavilovmedaljen i 1968.
Vavilov beskrev den variant av mimikry som nå bærer hans navn, Vavilovs mimikry.
Five Continents (oversatt av Doris Love). 1997. IPGRI, Rome; VIR, St. Petersburg ISBN92-9043-302-7
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nikolay-Ivanovich-Vavilov, besøkt 23. februar 2018[Hentet fra Wikidata]
^abcdefghiNikolay I. Vavilov (1887–1943)[Hentet fra Wikidata]
^abStore sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Вавилов Николай Иванович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Nikolay Ivanovich Vavilov, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nikolay-Ivanovich-Vavilov, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Encyclopedia of Brno History, oppført som Nikolaj Ivanovič Vavilov, Encyclopedia of Brno History person ID 4500[Hentet fra Wikidata]
^Social Networks and Archival Context, oppført som Nikolai Vavilov, SNAC Ark-ID w6557vzn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abcN.I. Vavilov and the Botanists-Physiologists: Lines of Interactions (On the 130th Anniversary of his Birth)[Hentet fra Wikidata]
^The Archival Fund of Academician N.I. Vavilov in the Russian State Archive of Economy[Hentet fra Wikidata]
^From photosynthesis to chromatography (towards the anniversary of birth of E.M. Senchenkova, historian of science, Doctor of Chemical Sciences)[Hentet fra Wikidata]
Robin Pistorius: Scientists, plants and policits. A history of the plant genetic resources movement. International Plant Genetic Resources Institute, Rom 1997, ISBN 92-9043-308-6.
Mark Popovskij: N. I. Vavilov und die biologische Diskussion in der UdSSR. Osteuropa-Institut, Berlin 1977, ISBN 3-921374-11-1 (= Berichte des Osteuropa-Instituts an der Freien Universität Berlin, Medizinische Folge, Heft 116).
S. Reznik, Y. Vavilov: The Russian Scientist Nicolay Vavilov. In: N. I. Vavilov: Five Continents. International Plant Genetics Institute, Rom 1997.
Ja. G. Rokitjanskij, Juri N. Vavilov, V. A. Gončarov (Hrsg.): Sud palača. Nikolaj Vavilov v zastenkach NKVD. Biografičeskj očerk. Dokumenty. Acadmeia, Moskau 1999, ISBN 5-87444-069-0.
Symposium zum 100. Geburtstag von N. I. Vavilov in Gatersleben, 8. bis 10. Dezember 1987. In: Die Kulturpflanze. Mitteilungen aus dem Zentralinstitut für Genetik und Kulturpflanzenforschung Gatersleben der Akademie der Wissenschaften der DDR, Band 36. Akademie-Verlag, Berlin 1988.
T. Dobzhansky: N. I. Vavilov, a martyr of genetics 1887–1942. In: Journal of Heredity, 38, 1947, S. 226–232, lysvav.narod.ru (PDF; 994 kB).
