Nikolaj Ruzskij

Nikolaj Ruzskij
Født		18. mars 1854 Det russiske keiserdømmet
Død		1. nov. 1918 (64 år) Pjatigorsk
Beskjeftigelse		Offiser
Embete		Medlem av statsrådet i det russiske imperium
Utdannet ved		Første kadetkorps i St. Petersburg Generalstabsakademiet
Far		Vladimir Ruzsky
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Utmerkelser		17 oppføringer Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen 1. klasse av Sankta Annas orden 2. klasse av Sankta Annas orden 3. klasse av Sankta Annas orden 4. klasse av Sankta Annas orden Den hvite ørns orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 4. klasse av Sankt Vladimirs orden 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 3. klasse av Sankt Vladimirs orden 2. klasse av Sankt Vladimirs orden 3. klasse av St. Georgordenen 4. klasse av Sankt Georgsordenen 2. klasse av Sankt Georgsordenen Crucea „Trecerea Dunării” Storkors av Løvens og solens orden Storoffiser av Æreslegionen
Nikolaj Ruzskij på Commons

Nikolaj Vladimirovitsj Ruzskij (russisk: Николай Владимирович Рузский, født 18. mars (gammel stil: 6. mars) 1854, død 1. november 1918 i Pjatigorsk) var en russisk militær.

Ruzskij intrådte i 1870 i tjeneste ved et gardesgrenaderregiment, ble i 1872 offiser og i 1885 oberst, 1896 generalmajor og 1903 generalløytnant. Det meste av sin tid tilbragte han i generalstabsverv og var i 1904 stabssjef i Vilnius militærdistrikt, hvorfra han fulgte sin sjef, general Oskar Gripenberg, til krigsskueplassen og som stabssjef ved andre armé. Ruzskij ble senere sjef for XXI. armékorps, general i infanteriet og adjutant hos sjefen for Kievs militærdistrikt.

Under første verdenskrig førte Ruzskij først befal over tredje russiske armé, som kjempet seg fram gjennom Galizia og til slutt truet Kraków. Han var fra oktober 1914 til april 1915 øverstkommanderende for nordvestfronten. Han fratrådte deretter på grunn av meningsforskjeller med øverstkommanderende.

I august 1915 ble han øverstkommanderende for den indre front, en post han forlot i desember samme år og ble medlem av riksrådet. Han innehadde i tiden august 1916 til mai 1917 igjen førstnevnte post.

Etter at Aleksandr Kerenskij den 12. mai 1917 ble krigsminister, tok Ruzskij, som ikke ville avfinne seg med de nye forholdene vedrørende disiplinen innen arméen, avskjed.

Ruzskij, som nøt anseelse som en av Russlands mest framstående hærførere, ble tatt til fange i september i 1918 av bolsjevikene i Jessentuki, og henrettet med andre kritiske offiserer.