Nikolaj Nekrasov

Nikolaj Nekrasov
Født		1. nov. 1879 St. Petersburg (Guvernementet Sankt Petersburg, Det russiske keiserdømmet)[1]
Død		7. mai 1940[2][3][4] (60 år) Moskva
Beskjeftigelse		Politiker, ingeniør
Embete		Medlem av Statsdumaen i Det russiske keiserrike
Utdannet ved		St. Petersburg statlige transportuniversitet
Parti		Kadettpartiet
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen
Gravlagt		Donskoj-gravlunden
Utmerkelser		Arbeidets røde fanes orden
Signatur
Nikolaj Nekrasov på Commons

Nikolaj Vissarionovitsj Nekrasov (russisk: Николай Виссарионович Некрасов) (født 20. oktober^jul./ 1. november 1879^greg. i St. Petersburg, død 7. mai, 1940) var en russisk liberal politiker i overgangen fra keiserdømmet til bolsjevikstyret, og var den siste generalguvernør i Finland.

Inntil 1917

Han var prestesønn, og studerte til transportingeniør både i hjemlandet og utenlands. Han vendte hjem i 1904 og ble professor ved det teknologiske instituttet i Tomsk.

I 1905 deltok han i etableringen av Kadettpartiet, og ble dets distriktsleder i Jalta. Han ble valgt inn i Dumaen i 1907 og 1912. Fra 1909 til 1915 satt han i Kadettpartiets sentralstyre. han trakk seg fra sentralstyre i 1915 da han kom i mindretall og var misfornøyd med partiets blankofullmakter overfor regjeringen mht første verdenskrig.

I november 1916 ble han valgt til visepresident i Dumaen. Samtidig inngikk han i en sammensvergelse sammen med dumaens president Aleksander Gutjkov og forretningsmannen Mikhail Teresjsjenko; deres plan var å tvinge tsaren til å gå av, og overlate tronen til sin bror storhertug Mikael Aleksandrovitsj. Planene var fremdeles under arbeid da de ble avbrutt av februarrevolusjonen.

1917: minister

Nekrasov ble medlem av den provisoriske regjeringen 2. mars 1917, og ble samferdselsminister. Han argumenterte for å inkludere moderate sosialister (mensjevikene og det sosialistrevolusjonære partiet) regjeringen. Han ble visestatsminister 2. juli, etter at noen av regjeringsmedlemmene forlot regjeringen i protest. Senere, da Aleksandr Kerenskij overtok som førsteminister, ble han også finansminister. Han ble tvunget til å trekke seg da han under Kornilovsaken antydet av Kerenskijs avgang kunne løse krigen.

Fra 17. september ble han utnevnt til generalguvernør i Finland. Hans oppdrag var å fremforhandle en ny overenskomst mellom det finske senatet og den provisoriske russiske regjeringen. Senatet ønsket å sikre videre autonomi gjennom en avtale som ble godkjent av Kerenskij i september. Senatet la i oktober fram et nytt forslag til avtaletekst, som innebar en ytterligere finsk uavhengighet.

Da Nekrasov 7. november var på vei tilbake til St. Petersburg med det nye avtaleforslaget fikk han underveis beskjed om at regjeringen var blitt styrtet av oktoberrevolusjonens menn. Nekrasov anså derved sin stilling i Finland som opphørt.

Etter 1917

Nekrasov holdt en lav profil under den russiske borgerkrigen, og utfordret ikke bolsjevikene. Han ble arrestert i mars 1921 og satt fengslet i 2 måneder. Etter frigivelsen satt han i sentralkomiteen for forbrukerkooperativene. Han ble på nytt arrestert i november 1930, etter fiktive anklager, og ble dømt til 10 års fengsel. Han slapp fri i 1933, ble på ny arrestert i 1939, og henrettet ved skyting i mai 1940.

Referanser

1. Gemeinsame Normdatei, besøkt 20. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Gemeinsame Normdatei, besøkt 6. mai 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Historical Encyclopedia of Siberia^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Некрасов Николай Виссарионович, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

Eksterne lenker

• biografi i Nordisk familjebok
• Biografi i den Store sovjetiske encyklopedi (russisk)
• Biografier, Khronos (russisk)