New Zealand Naval Forces var en avdeling av Royal Navy. Avdelingen ble opprettet i 1913 og fungerte under dette navnet frem til 1921, da den ble omdøpt til New Zealand Division of the Royal Navy.
Opprinnelig var Storbritannia ansvarlig for kolonien New Zealands militære, men i 1846 gikk nybyggerne til innkjøp av New Zealands første kanonbåt. Rundt 1860 ble Waikatoflotilljen og et frivillig havneforsvarskorps opprettet. I 1884 anskaffet koloniadministrasjonen fire spydtorpedobåter og fra 1887 betalte de for skip i Royal Navys Australasian Auxiliary Squadron.
Under flåtekappløpet mellom Tyskland og Storbritannia gav det newzealandske folket Storbritannia en slagkrysser, HMS «New Zealand», i gave til Storbritannia. HMS «New Zealand» deltok under Jyllandsslaget i 1916.
I 1912 argumenterte New Zealands forsvarsminister James Allen i London for etableringen av en egen newzealandsk avdeling i Royal Navy. Selv om marineministeren Winston Churchill var imot ble avdelingen opprettet av det britiske parlamentet i 1913 gjennom Naval Defence Act of 1913.[1] Loven gav den newzealandske regjeringen tillatelse til å etablere en marineavdeling som falt under det britiske admiralitetet i tilfelle krig.[2] Avdelingen skulle bekostes av New Zealand.
Den lette krysseren HMS «Philomel» ble kjøpt fra Royal Navy som treningskip. I 1913 ble den det første skipet i den newzealandske marinen. Etter krigsutbruddet i 1914 eskorterte HMS «Philomel» newzealandske styrker til Samoa for å okkupere den tyske kolonien der. Senere seilte hun under britisk kommando i Middelhavet, Rødehavet og Persiagulfen.
Referanser
Eksterne lenker
Autoritetsdata
