En persons navnedag er den dag som ifølge almanakken er tilegnet personens fornavn.
Skikken å feire navnedag oppstod i den tidlige kristne kirken, nærmest for å redusere betydningen av fødselsdagsfeiringen. Feiring av fødselsdagen ble oppfattet som en hedensk og ukristen skikk. Å feire dåpsdag og navnedag ble sett på som mer heldig enn å feire den dagen man ifølge kristen tradisjon ble født inn i arvesynd.
De tidlige navnedagene var hovedsakelig knyttet til en liste over helgener og martyrer, og navnedagene ble feiret mer til deres ære enn til en særskilt person. Hverken navnedagsfeiring eller fødselsdagsfeiring hadde særlig betydning i Skandinavia på denne tiden. De tidligste eksemplene på navnedagsfeiring er fra Sverige på 1600-tallet, og da helst i de øvre samfunnslag.
Til å begynne med fantes ingen standardiserte lister over navnedager, men i 1747 fikk Sverige en offisiell almanakk. To år senere ble navnedager inkludert i denne almanakken. Fra denne tiden har navnedagsfeiring vært vanlig i store deler av Sverige og Finland. I Finland oppdateres dessuten navnedagslisten jevnlig for å få med størst mulig del av befolkningen. De katolske landene feirer navnedager etter en offisiell liste fra Vatikanet, men i mange land har navnedagsfeiring aldri slått an. Hellas er blant landene hvor navnedagsfeiring er mest vanlig. I Danmark er navnedagsfeiring svært uvanlig.
Danske navnedager ble tidligere brukt også i Norge og var oppført i almanakken fram til 1911. Disse navnedagene var hentet fra katolske helgenkalendere fra middelalderen. Selv om det religiøse grunnlaget for helgendagene falt bort med reformasjonen i 1536, ble de bevart i folketradisjonen. Navnene ble trykt i den dansk-norske almanakken som kom ut fra midten av 1600-tallet. Da Norge fikk sin egen almanakk i 1814, ble de samme navnene tatt med. I 1912 valgte man å ta ut de aller fleste av disse, da både navnene og tradisjonene rundt dem hadde dødd ut. Kun de viktigste katolske merkedagene ble beholdt, som olsok, larsok og barsok.
Navnedager hadde liten betydning i Norge gjennom 1900-tallet, mens feiringen av folks navnedager fikk stor utbredelse i Sverige. Dette vakte en viss oppmerksomhet i norske medier på 1980-tallet, og 1. januar 1988 lanserte Almanakkforlaget en ny kalender som etter svensk forbilde inneholdt navnedager. Listen var laget med hjelp fra Universitetet i Oslo, men hadde ingen offisiell status.
For hver dato i året, bortsett fra 1. januar, 29. februar og 25. desember, ble to navn valgt ut, basert på statistikk over navn for perioden 1900–1982. Listen inneholdt totalt 769 navn, 386 kvinnenavn og 383 mannsnavn. Rundt 125 av navnene fra den gamle navnedagskalenderen ble gjeninnført på samme dato som tidligere. Noen få navn ble lagt på datoer knyttet til historiske personer med navnet. Eksempler på dette er Snorre, som fikk navnedag 23. september etter dødsdatoen til Snorre Sturlason, og Håkon og Maud, som begge fikk navnedag 22. juni etter kroningsdagen til kong Haakon VII og dronning Maud i 1906. Rundt 100 navn ble plassert i henhold til den svenske navnedagskalenderen, og de resterende 110 navnene ble fordelt der det passet språklig.
Noen av navnedagene ble endret i 1998. Blant annet ble navnedagen for Odd flyttet fra 4. mars til 15. april. I tillegg ble 49 nye navn lagt til basert på statistikk for perioden 1988–1995.
Utover at enkelte aviser trykker dagens navn, muligens sammen med et intervju med en navneinnehaver, er markering av navnedager fremdeles lite utbredt i Norge. Navnedag feires i den norske filmen Bare Bea (2004), muligens som følge av at filmens manusforfatter er svensk.
