Guggenheim-stipendiet (1977)[13] Maya Deren Award (1986)[14] Goslarer Kaiserring (1991) Ho-Am Prize in the Arts (1995) Fukuokas pris for asiatisk kultur (1995) Goethemedaljen (1997)[15] Kyotoprisen for kunst og filosofi (1998)[16] Wilhelm-Lehmbruck-Preis (2001) Fortjenstordenen for kultur (2007) Will Grohmann Award Freedom of the City (1988) (for verk: Metrobot, deles ut av: Charlie Luken, City of Cincinnati)[17]
I 1961 prøvde Paik komme Sony i forkjøpet med å konstruere sitt eget bærbare videokamera.
Paik hevdet i 1964 at det var for lite erotikk i den klassiske kunsten og prøvde uten hell å få oppført klassiske verker av kun nakne musikere i Tyskland. Samme år reiste han til New York, hvor han traff cellisten Charlotte Mooman som hadde samme syn som Paik på erotikk. Hun ble helt sentral i flere av de forestillingene med video som hun og Paik etter hvert laget sammen.
Like etter at de traff hverandre komponerte Paik «Cello Sonata No. 1 for Adults Only», som første gang ble fremført i New School of Social Research i New York. Sammen med Yoko Ono, John Cage, Merc Cunningham samt flere andre amerikanske kunstnere, ble Paik med i en ny kunststrømning i New York som tok navnet Fluxus-bevegelsen. Fluxus var et opprør mot at all kunst skulle dreie seg om maling på et lerret.[18] Fluxus var også et opprør mot at all kunst skulle være kommersielt og omsettbar som enhver annen vare i New Yorks mange nye fasjonable kunstgallerier. Paiks fascinasjon for teknologi førte ham etter hvert delvis bort fra fluxus, og han skulle gå sine egne veier og bli den store pioneren i kunsthistorien innen bruk av teknologi.[19]
Paik var en av pionérene i utforskingen av video-mediet innen kunsten fra slutten av 1960-tallet. Etter den tid var han ansvarlig for en rekke kunstverk som førte til at han ble en slags foregangsmann også innenfor andre deler av kunsthistorien, slik som performance med musikk og installasjon samt for den saks skyld noe en kunne kalle elektronisk maleri.
I 1973 laget Paik ett av sine epokegjørende videoverk som skulle forutsi mye av den veien medieutviklingen skulle ta. I «Global Groove» slår Paik fast «dette er et nikk inn i morgendagens videolandskap, der du vil få anledning til å slå på enhver TV-kanal på kloden, og TV-guiden vil bli like tjukk som telefonkatalogen på Manhattan».[20]
I 1974 stod Paik for lanseringen av idéen om «electronic super highway». Dette var lenge før kjennskapen til datanettverk ble allmenn. Kunsthistorikere har beskrevet ham som profetisk, fordi han "forutså internett lenge før det ble oppfunnet", men disse ser bort fra at datanettverk var under kraftig utbygging på denne tiden, både med utvikling av personlige datamaskiner og sammenkobling av nettverk.
Paik starter dessuten å bruke satellit-TV på alternative vis, for å gi folk i ulike land muligheter til å ha kontakt med hverandre.
Alt i 1977, under kunstarrangementet Documents 6 i Kassel,
fremførte Paik og cellisten Charlotte Moorman de kjente forestillingene «TV Bra», «TV Cello» samt «TV Bed». Det ble overført til 25 nasjoner og var første gang kunstnere anvendte satellitt-Tv.
.jpg)
