Muhammad Ali

For andre personer som heter Cassius Clay, se Cassius Clay.

Muhammad Ali Tidligere ubestridt verdensmester i tungvektsboksing
Muhammad Ali i 1967
Født		Cassius Marcellus Clay, Jr. 17. jan. 1942[1][2][3][4] Louisville, Kentucky, USA
Død		3. juni 2016[5][2][6][3] (74 år) Scottsdale, Arizona, USA
Beskjeftigelse		Bokser
Utdannet ved		Santa Monica College Central High School
Ektefelle		Sonji Roi (1964–1966) (avslutningsårsak: skilsmisse) Khalilah Ali (1967–1977) (avslutningsårsak: skilsmisse) Veronica Porsche Ali (1977–1986) (avslutningsårsak: skilsmisse) Yolanda Williams (1986–2016) (avslutningsårsak: personens død)
Far		Cassius Marcellus Clay sr.
Mor		Odessa Grady Clay
Søsken		Rahman Ali (familierelasjon: yngre bror)
Barn		Maryum Ali (mor: Khalilah Ali) Muhammad Ali jr. (mor: Khalilah Ali) Hana Yasmeen Ali (mor: Veronica Porsche Ali) Laila Ali (mor: Veronica Porsche Ali) Rasheda Ali (mor: Khalilah Ali)
Nasjonalitet		USA[7]
Gravlagt		Cave Hill Cemetery[8]
Utmerkelser		8 oppføringer Presidential Citizens Medal (2001) Presidentens frihetsmedalje (2005) Philadelphia Liberty Medal Arthur Ashe Courage Award Otto Hahns fredsmedalje (2005)[9] Library of Congress Living Legend (2000–)[10] Associated Press Athlete of the Year (1974) Stjerne på Hollywood Walk of Fame (2002)[11]
Kallenavn		The Greatest The People's Champion The Louisville Lip
Høyde		6 ft 3 " (191 cm)[12]
Antall kamper		61
Seire		56
Tap		5
Seire ved KO		37
Vektklasse		Tungvekt
Rekkevidde		78 " (198 cm)
Stil		Ortodoks stil[13]
Trener(e)		Angelo Dundee
Nettsted		http://www.ali.com/
Muhammad Ali på Commons

Muhammad Ali (født Cassius Marcellus Clay jr. 17. januar 1942 i Louisville i Kentucky, død 3. juni 2016 i Scottsdale i Arizona^[14]) var en amerikansk profesjonell bokser som flere ganger var verdensmester i vektklassen tungvekt. Ali regnes for å være en av tidenes beste boksere. Han forsvarte tungvektstittelen i alt 19 ganger.

Clay ble født og vokste opp i Louisville, Kentucky, og begynte å trene som amatørbokser i en alder av 12 år. Da han var 18 år, vant han en gullmedalje i lett tungvekt-divisjonen under Sommer-OL 1960 i Roma og ble profesjonell senere samme år. I 1964 vant han WBA, WBC og ubestridte tungvektstitler fra Sonny Liston i et storoppgjør i en alder av 22. Han konverterte deretter til islam og skiftet navn fra Cassius Clay, som han kalte sitt «slavenavn», til Muhammad Ali. Han ble et symbol på rasestolthet for afro-amerikanere og motstand mot hvit dominans.^[15][16]

I would like to be remembered as a man who won the heavyweight championship three times, who was humorous, and who treated everyone right. As a man who never looked down on those who looked up to him, and who helped as many people as he could. As a man who stood up for his beliefs no matter what. As a man who tried to unite all humankind through faith and love. And if all that’s too much, then I guess I’d settle for being remembered only as a great boxer who became a leader and champion for his people. And I wouldn’t even mind if folks forgot how pretty I was.

Muhammad Ali

Han er fortsatt den eneste som er blitt ubestridt tungvektsmester tre ganger etter å ha vunnet tittelen i 1964, 1974 og 1978. Fra 25. februar til 19. september 1964 regjerte Ali som ubestridt tungvektsmester i boksing. Han er den eneste bokseren som er blitt kåret til The Ring Magazine Fighter of the Year seks ganger. Han ble rangert som den største idrettsutøveren i det 20. århundre av blant annet Sports Illustrated og BBC.^[17]

Tidlig liv og amatør

Cassius Marcellus Clay jr. ble født den 17. januar 1942 i Louisville, Kentucky.^[18] Han hadde én søster og fire brødre. Han ble oppkalt etter sin far, Cassius Marcellus Clay sr. (1912–1990), som selv ble oppkalt til ære for den republikanske politikeren, Cassius Marcellus Clay, som også var fra Kentucky. Clays besteforeldre fra farssiden var John Clay og Sallie Anne Clay; Clays søster Eva hevdet at Sallie opprinnelig var fra Madagaskar.^[19] Han var en etterkommer av slaver og var hovedsakelig av afrikansk avstamning med noen irske innslag^[20] og engelsk arv.^[21]

Clay vokste opp i raseskillets tid i USA. Hans mor fortalte om en episode da han ble nektet et glass vann i en butikk: «De ville ikke gi ham det på grunn av hudfargen hans. Det gikk virkelig innpå ham.»^[15] Han ble også rystet av mordet på Emmett Till i 1955, noe som førte til at unge Clay og en venn ga utløp for sin frustrasjon gjennom vandalisering.^[22] 

Cassius Clay (andre fra høyre og senere Ali) under 1960-OL.

Clay ble introdusert for boksing av Louisville-politimannen og boksetreneren Joe E. Martin,^[23] som møtte den tolv år gamle Clay etter at han kom for å klage over at en tyv hadde stjålet sykkelen hans. Han fortalte offiseren at han skulle «ta» tyven. Politimannen fortalte Clay han det nok var best om han lærte å bokse først.^[24] Clay tok ikke opp Martins tilbud, men etter å ha sett amatørboksere på det lokale TV-bokseprogrammet Tomorrow's Champions ble han interessert i mulighetene som en boksekarriere kunne åpne for. De siste fire årene av Clays amatørkarriere ble han trent av trenerlegenden Chuck Bodak.^[25]

Clay hadde sin debut som amatørbokser i 1954 mot Ronnie O’Keefe. Han vant ved delt dommeravgjørelse.^[26] Han fortsatte med å vinne seks titler i Kentuckys Golden Gloves, to nasjonale Golden Gloves-titler, den nasjonale Athletic Union-tittelen og lett tungvekt-gullmedaljen under Sommer-OL i Roma 1960. Clays amatørrekord var 100 seire med fem tap. Ali skrev i sin selvbiografi fra 1975 at han kort tid etter at han kom tilbake fra OL i Roma kastet gullmedaljen i Ohio-elven etter at han var blitt nektet adgang til en restaurant.^[27] Ali mottok en erstatningsmedalje ved en seremoni under 1996-OL i Atlanta.^[27]

Profesjonell boksing

Tidlig karriere

Clay gjorde sin profesjonelle debut 29. oktober 1960 da han vant ved dommeravgjørelse over Tunney Hunsaker etter seks runder. Frem til slutten av 1963 hadde Clay en rekord på 19–0 med 15 seire ved knockout. Han beseiret boksere som Tony Esperti, Jim Robinson, Donnie Fleeman, Alonzo Johnson, George Logan, Willi Besmanoff, Doug Jones og Henry Cooper. Clay slo også sin tidligere trener og veteranbokser Archie Moore i 1962.

Disse tidlige kampene var ikke uten prøvelser. Clay ble slått ned både av Sonny Banks og Cooper. I Cooper-kampen ble Clay slått ned og gikk i kanvasen etter en venstrehook på slutten av fjerde runde og ble reddet av gongongen, Clay vant kampen i femte runde på grunn av Coopers stygge kutt over et øye. Kampen mot Doug Jones 13. mars 1963 var Clays tøffeste kamp i løpet av denne tiden. Clay og Jones var henholdsvis tittelutfordrer nummer to og tre, og de kjempet på Jones’ hjemmearena, New Yorks Madison Square Garden. Clay vant ved enstemmig avgjørelse, noe som ble møtt med buing fra publikum. Kampen ble senere utnevnt til «Fight of the Year» av The Ring Magazine.

I hver av disse kampene klarte Clay å psyke ut motstanderne sine. Han kalte for eksempel Jones «en stygg, liten mann» og Cooper en «lasaron». Clay sa også at Madison Square Garden var «for liten for meg». Clays oppførsel fremkalte sinne hos mange bokseentusiaster.^[28] Hans provoserende og ekstravagante oppførsel i ringen var blitt inspirert av den profesjonelle fribryteren «Gorgeous George» Wagner.^[29] Etter at Clay hadde forlatt Moores leir i 1960, delvis på grunn av at han nektet å utføre huslige oppgaver som oppvask og feiing, hyret han inn Angelo Dundee, som han hadde møtt i februar 1957 i løpet av sin amatørkarriere,^[30] som trener. I løpet av denne tiden hadde Clay lenge forsøkt å få idolet sitt Sugar Ray Robinson som leder, men var blitt avvist.^[31]

Tungvektsmester

Ved slutten av 1963 hadde Clay blitt toppkandidat til Sonny Listons tittel. Kampen ble berammet til 25. februar 1964 i Miami Beach. Liston var en skremmende personlighet, en dominerende fighter med en kriminell fortid og bånd til mafiaen. Basert på Clays uinspirerte innsats mot Jones og Cooper i sine to foregående kamper og Listons fullstendige dominans over tidligere tungvektsmester Floyd Patterson med to knock outs i første runde, var Clay en 7–1 underdog blant bookmakerne. Til tross for dette hånet han Liston før kampen og kalte ham blant annet «den store, stygge bjørnen». «Liston lukter til og med som en bjørn,» sa Clay.^[32] Clay forvandlet innveiingen før kampen til et sirkus og ropte til Liston at «noen kommer til å dø i ringen i kveld». Clays puls ble målt til 120, mer enn dobbelt av hans normale 54.^[33] Mange av de fremmøtte trodde Clays atferd skyldtes frykt, og noen kommentatorer lurte på om han ville møte til kampen i det hele tatt.

Clay og en utslått Liston (Tatt ved deres andre oppgjør)

Utfallet av kampen var en sensasjon. I begynnelse av første runde gikk Liston hardt ut mot Clay. Han var øyensynlig sint og lette etter en rask knockout, men Clays overlegne hurtighet og bevegelighet gjorde det mulig for ham å unnvike Liston. Ved slutten av første runde åpnet Clay sitt angrep og traff Liston gjentatte ganger med jabs. Liston kjempet bedre i runde to, men i begynnelsen av den tredje traff Clay ham med en kombinasjon som åpnet et kutt under hans venstre øye. Dette var første gang Liston noensinne hadde fått et kutt. På slutten av runde fire, mens Clay var på vei tilbake til hjørnet sitt, begynte han å føle sterke smerter i øynene og ba sin trener Angelo Dundee om å kutte opp hanskene hans, noe som ville avbrutt kampen, men Dundee nektet. Det har vært spekulert i at problemet skyldtes en salve som ble brukt til å lukke Listons kutt, kanskje bevisst brukt i hanskene til Liston.^[33] Selv om det er ubekreftet, hevdet Bert Sugar at to av Listons motstandere også klaget på deres øyne «brant».^[34][35]

Til tross for Listons forsøk på å slå ut en blindet Clay var Clay i stand til å klare seg gjennom den femte runden før svette og tårer skyllet svien fra øynene hans. I den sjette dominerte Clay. Han traff Liston gjentatte ganger. Liston svarte ikke på klokken for den sjuende runden, og Clay ble erklært som vinner ved TKO. Liston uttalte at grunnen til at han tapte var en skadet skulder. Etter seieren stormet en triumferende Clay til kanten av ringen, pekte på ringside der pressen var og ropte: «Svelg ordene deres!» Han la til: «Jeg er verdensmesteren! Jeg er den største som noen gang har levd. Jeg er så storartet at jeg ikke har ett eneste merke i ansiktet. Jeg rystet verden! Jeg rystet verden!»^[36]

Ved å vinne denne kampen ble Clay i en alder av 22 den yngste bokseren til å ta tittelen fra en regjerende tungvektsmester, selv om Floyd Patterson var den yngste til å vinne tungvekt som 21-åring, under en elimineringskamp etter at Rocky Marciano hadde lagt opp. (Mike Tyson slo begge rekorder i 1986 da han beseiret Trevor Berbick og vant tungvektstittelen i en alder av 20.)

Det har siden blitt spekulert i at Liston gikk i kanvasen med hensikt. Mulige motiver inkluderer at han hadde veddet mot seg selv og at han «lot seg falle» for å avbetale gjeld. Opptak spilt i langsom kino viser at Liston ble truffet av en rett høyre fra Ali, selv om det er uklart om slaget var tilstrekkelig til en knockout.

Nation of Islam

Like etter Liston-kampen skiftet Clay navn til Cassius X og senere til Muhammad Ali ved å konvertere til islam og knytte seg til Nation of Islam. Ali møtte Liston i en omkamp i mai 1965 i Lewiston, Maine. Den hadde vært planlagt å skulle finne sted i Boston i november 1964, men ble utsatt i seks måneder på grunn av Alis nødoperasjon for en brokk tre dager tidligere.^[37][38] Kampen var kontroversiell. Midtveis i første runde ble Liston slått ned av et slag det var vanskelig å skimte; pressen skulle senere kalle det et «fantomslag» («phantom punch»). Ali nektet å trekke seg tilbake til et nøytralt hjørne, og dommer Jersey Joe Walcott begynte ikke tellingen. Liston reiste seg etter at han hadde vært nede i ca. 20 sekunder, og kampen fortsatte med det samme. Men noen få sekunder senere stoppet Walcott kampen og ga Ali seieren ved knockout. Hele kampen varte i mindre enn to minutter.^[39]

Ali forsvarte sin tittel mot den tidligere tungvektsmesteren Floyd Patterson 22. november 1965. Før kampen ertet Ali Patterson, som var kjent for å bruke hans tidligere navn Cassius Clay. Ali selv kalte Patterson en «onkel Tom» og kalte ham «kaninen». Selv om Ali tydeligvis var Patterson overlegen, varte kampen i tolv runder før han ble utropt til vinner ved teknisk knockout. Sportsmediene kritiserte Ali for å ha lekt med Patterson i løpet av kampen.^[40]

Ali og Brian London.

Ali og regjerende WBA-tungvektsmester Ernie Terrell hadde avtalt å møtes for en kamp i Chicago 29. mars 1966 (WBA, ett av to bokseforbund, hadde fratatt Ali tittelen etter at han ble med i Nation of Islam).

Militærnekter og aktivist

I februar 1966 ble Ali omklassifisert til 1-A fra 1-Y av forsvarets rekrutteringskontor i Louisville, slik at han kunne bli innkalt til militærtjeneste (på dette tidspunktet var Vietnamkrigen i full gang). Ali uttalte at han ville nekte å tjenestegjøre: «Jeg har ikke noe imot Viet Cong, ingen Viet Cong har noensinne kalt meg nigger.»^[41] Medieomtalen og offentlighetens holding til Ali bidro til at Illinois Athletic Commission nektet å sanksjonere kampen under påskudd av teknikaliteter.

My conscience won't let me go shoot my brother, or some darker people, or some poor hungry people in the mud for big powerful America. And shoot them for what? They never called me nigger, they never lynched me, they didn't put no dogs on me, they didn't rob me of my nationality, rape and kill my mother and father. ... Shoot them for what? How can I shoot them poor people? Just take me to jail.

Muhammad Ali

Ali viste til sin religiøse tro og motstand mot amerikansk engasjement i krigen.^[15]

Han returnerte til USA fra Frankfurt am Main i Vest-Tyskland, der han hadde vunnet mot Karl Mildenberger (i en kamp som var det første sportslige arrangementet noensinne overført i farger via satellitt),^[42] for å møte Cleveland «Huge Cat» Williams i Houston Astrodome den 14. november 1966.^[43] Kampen trakk 35 460 tilskuere, et rekordhøyt innendørs publikum. Williams var en gang ansett som en av de vanskeligste puncherne i tungvekt-divisjonen, men i 1964 var han blitt skutt på nært hold og skadet av en politimann fra Texas, noe som resulterte i tap av en nyre og tre meter av tynntarmen.^[44] Ali dominerte Williams og vant i tredje runde ved teknisk knockout.

Ali møtte Terrell i Houston den 6. februar 1967. Terrell ble fremstilt som Alis tøffeste motstander siden Liston. Han hadde vært ubeseiret i fem år og hadde beseiret mange av bokserne Ali hadde møtt. Terrell var stor, sterk og hadde tre tommer bedre rekkevidde enn Ali. Under oppladingen til kampen navnga Terrell gjentatte ganger Ali som «Clay», mye til Alis irritasjon (Ali kalte Cassius Clay sitt «slavenavn»). De to kom nesten i håndgemeng på grunn av navnet i et intervju med Howard Cosell. Ali var bestemt på å ydmyke Terrell og sa «Jeg skal torturere ham!». «En ren knockout er for bra for ham.»^[45] Kampen var jevn frem til den syvende runden da Ali ga Terrell et alvorlig kutt og nesten slo ham ut. I åttende runde gikk Ali til frontalangrep, traff ham med tallrike jabs, og mellom slagene ropte han «Hva er navnet mitt, onkel Tom ... hva er navnet mitt?» Ali vant en enstemmig avgjørelse etter 15 runder. Terrell hevdet at Ali med vilje prøvde å tvinge ham til å kjempe halvt i blinde, og at han hadde gnidd det sårede øyet mot tauene under en clinch.^{[trenger referanse]} Siden Ali tilsynelatende hadde hatt en intensjon om å forlenge kampen for å påføre motstanderen maksimal straff, beskrev kritikere kampen som «en av de grimmeste boksekampene».^{[trenger referanse]} Tex Maule skrev senere: «Det var en fantastisk demonstrasjon av boksekompetanse og en barbarisk oppvisning i grusomhet.»^{[trenger referanse]} Ali benektet å ha vært grusom, men hans kritikere mente kampen var enda et bevis på hans arroganse.^{[trenger referanse]}

Etter Alis tittelforsvar mot Zora Folley 22. mars 1967 ble han fratatt tittelen fordi han hadde nektet militærtjeneste.^[18] Hans bokselisens ble også suspendert av delstaten New York. Den 20. juni ble han dømt for å ha unndratt seg verneplikten og ilagt fem års fengsel og en bot på $ 10 000.^[46]

Tre år uten kamper

Han anket dommen til USAs høyesterett, som omstøtte den i 1971.^[47] Ali ble ikke anholdt av politiet eller fengslet i forbindelse med saken. Da han hadde fått godkjent anken, hadde han ikke kjempet på nesten fire år, og dermed var han blitt fratatt muligheten til å utøve sin idrett mens han var på sitt fysisk beste. Alis opptreden som militærnekter og forkjemper for afro-amerikaneres selvbilde gjorde ham til et ikon for en større motkultur.^[48][49]

På grunn av dette kunne han ikke delta i kamper fra mars 1967 til oktober 1970. Fra han var 25 til nesten 29 år gammel gikk hans ankesak gjennom klageprosessen før dommen ble opphevet i 1971. I løpet av denne tiden uten sportslig aktivitet dro han rundt hele landet og talte på høyskoler, hvor han kritiserte Vietnamkrigen og talte for likestilling mellom rasene.

Comeback

Den 11. august 1970, mens saken fortsatt var under ankebehandling, ble Ali gitt en bokselisens av City of Atlanta Athletic Commission takket være statens senator Leroy R. Johnson.^[50]

I midten av september 1970 tvang en seier i det føderale rettsvesenet New York State Boxing Commission til å gjenopprette Alis lisens.^[51]

Alis første returkamp gikk mot Jerry Quarry 26. oktober og resulterte i en TKO-seier etter tre runder på grunn av et kutt Quarry hadde pådratt seg.

Han kjempet mot Oscar Bonavena i Madison Square Garden i desember samme år, en prestasjon som endte i teknisk knockout av Bonavena i 15. runde.^[52] Seieren gjorde Ali til topputfordreren mot tungvekt-mesteren Joe Frazier.

Død, minneseremoni og begravelse

10. juni 2016 ble Ali gravlagt i Lousville i Kentucky i en privat seremoni med familie og venner til stede.^[53]

Til å tale ved minneseremonien (i Louisville) hadde Ali valgt blant annet Billy Crystal, Bryant Gumbel, rabbien Michael Lerner og Orrin Hatch.^[54][55] Et brev fra Barack Obama ble lest opp av en av hans medarbeidere. Blant andre som talte, var Bill Clinton, en imam og en protestantisk prest.^[53][56]

Se også

• Boksing
• Tungvekt
• Verdensmestere i tungvektsboksing
• Ring Magazines «Fighter of the Year»
• Boksingens Hall of Fame
• «Årets Kamp» – Ring Magazine
• Liste over personer som har tent den olympiske ild

Boksekamper med Ali

• Cassius Clay vs. Sonny Liston, februar 1964
• Fight of the Century, mot Joe Frazier, mars 1971
• The Rumble in the Jungle, mot George Foreman, oktober 1974
• Thrilla in Manila, mot Joe Frazier, oktober 1975

Litteratur

• Mike Marousee: Redemption Song. Muhammad Ali and the Spirit of the Sixties. 1999. (Norsk, 2004: Muhammad Ali og frigjøringskampen på sekstitallet.)
• Norman Mailer: The Fight. 1975. (Norsk, 1976: Kampen.)

Referanser

1. Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012529, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID cassiusmarcellusclac^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0002598^{[Hentet fra Wikidata]}
5. Le Monde, Le Monde ID sports-de-combat/article/2016/06/04/la-legende-de-la-boxe-mohamed-ali-toujours-hospitalise_4934676_1616664.html^{[Hentet fra Wikidata]}
6. Roglo, Roglo person ID p=cassius;n=clay, oppført som Cassius Clay^{[Hentet fra Wikidata]}
7. espn.go.com^{[Hentet fra Wikidata]}
8. Find a Grave, besøkt 12. juni 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
9. dgvn.berlin, besøkt 28. april 2019^{[Hentet fra Wikidata]}
10. www.loc.gov^{[Hentet fra Wikidata]}
11. walkoffame.com^{[Hentet fra Wikidata]}
12. «Cassius Clay». sports-reference.com. Sports Reference LLC. Arkivert fra originalen Bruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 17. januar 2014.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 26. desember 2018. Besøkt 4. juni 2016. CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
13. (på en, ru) Boxrec, BoxRec bokser-ID 180, Wikidata Q895505, https://boxrec.com/ 
14. – Muhammad Ali er død, nrk.no
15. ^ «The Importance of Muhammad Ali | The Gilder Lehrman Institute of American History». www.gilderlehrman.org (på engelsk). 31. juli 2012. Besøkt 6. november 2017. 
16. «Muhammad Ali’s Religion and Political Views». hollowverse.com (på engelsk). Besøkt 6. november 2017. 
17. «Ali crowned Sportsman of Century» (på engelsk). BBC. 13. desember 1999. Besøkt 10. november 2017. 
18. ^ Johnson, Rafer (2002). Great Athletes (på engelsk). Salem Press. ISBN 9781587650086. 
19. Egerton, John (1. september 1991). Archaeology of Louisiana: Dispatches from the Modern South (på engelsk). LSU Press. ISBN 9780807117057. 
20. «Ali's ancestral Irish town pays tribute». BBC News (på engelsk). 4. juni 2016. Besøkt 6. november 2017. 
21. «Ali has Irish ancestry» (på engelsk). 9. februar 2002. Besøkt 6. november 2017. 
22. Hampton, Henry (1990). Voices of Freedom: An Oral History of the Civil Rights Movement from the 1950s through the 1980s. Bantam Books. s. 321. ISBN 978-0-553-05734-8. 
23. Elmo Kandel (11. juni 2008). «Boxing Legend - Muhammad Ali». Arkivert fra originalen 11. juni 2008. Besøkt 6. november 2017. 
24. «Muhammad Ali». iml.jou.ufl.edu. Arkivert fra originalen 31. mai 2008. Besøkt 6. november 2017. 
25. «RINGTALK.COM». 14. april 2015. Arkivert fra originalen 14. april 2015. Besøkt 6. november 2017. 
26. «How Muhammad Ali Became a Boxer». Daily Intelligencer (på engelsk). Besøkt 6. november 2017. 
27. ^ By. «Muhammad Ali: 'The Greatest' at 70». CNN. Besøkt 22. mars 2020. 
28. «Boxing legend Muhammad Ali, 74, hospitalized with respiratory issue». Mail Online. Besøkt 7. november 2017. 
29. «How Muhammad Ali's fascination with pro wrestling fueled his career, inspired MMA». CBSSports.com (på engelsk). Besøkt 7. november 2017. 
30. «Dundee: Ali was, continues to be 'Greatest'». ESPN.com. Besøkt 7. november 2017. 
31. Haygood, Wil (april 2011). Sweet Thunder: The Life and Times of Sugar Ray Robinson (på engelsk). Chicago Review Press. ISBN 9781569768648. 
32. Remnick, David (2. april 2014). King of the World: Muhammed Ali and the Rise of an American Hero (på engelsk). Knopf Doubleday Publishing Group. ISBN 9780804173629. 
33. ^ «Clay Wins Title in Seventh-Round Upset As Liston Is Halted by Shoulder Injury». www.nytimes.com. Besøkt 7. november 2017. 
34. Marino, Gordon (25. februar 2014). «Clay-Liston: The Fight That Made Muhammad Ali». Wall Street Journal (på engelsk). ISSN 0099-9660. Besøkt 7. november 2017. 
35. «Sarasota Journal - Google News Archive Search». news.google.com. Besøkt 7. november 2017. 
36. Alex Trickett (24. februar 2004). «When Clay shook up the world» (på engelsk). BBC Sports. 
37. «Muhammad Ali vs. Sonny Liston (2nd meeting) - BoxRec». boxrec.com (på engelsk). Besøkt 8. november 2017. 
38. «Clipped From The Bridgeport Telegram». The Bridgeport Telegram. 14. november 1964. s. 1. Besøkt 8. november 2017. 
39. Dave Anderson (1992). «Sports of The Times; On His 50th, Ali Is Still 'The Greatest'». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. november 2017. 
40. Belth, Alex (26. august 2012). «The real story of the 1965 Ali-Patterson grudge match.». Sports on Earth (på engelsk). Arkivert fra originalen 8. november 2017. Besøkt 8. november 2017. 
41. «Muhammad Ali: Losing the Real Title». 
42. Hauser, Thomas (14. februar 2012). Muhammad Ali: His Life and Times (på engelsk). Open Road Media. ISBN 978-1-4532-5063-1. 
43. theMagTime, Editor (16. mars 2017). «Muhammad Ali (1942 – 2016) American Boxer and civil rights campaigner». TheMagTime (på engelsk). Besøkt 22. mars 2020. 
44. «Muhammad Ali knocks out Cleveland Williams at the Astrodome, Houston, 1966». Rare Historical Photos (på engelsk). 28. januar 2014. Besøkt 22. mars 2020. 
45. «A vindictive champion punished Ernie Terrell through 15 - 02.13.67 - SI Vault». 9. mars 2013. Arkivert fra originalen 9. mars 2013. Besøkt 8. november 2017. 
46. Calamur, Krishnadev (4. juni 2016). «When Muhammad Ali Refused to Go to Vietnam». The Atlantic (på engelsk). Besøkt 22. mars 2020. 
47. «In pictures: Ali's Abingdon fight». BBC News (på engelsk). 6. juni 2016. Besøkt 22. mars 2020. 
48. Skinner, Marjorie. «Not So Fast». Portland Mercury. Besøkt 6. november 2017. 
49. Rhoden, William C. (20. juni 2013). «In Ali’s Voice From the Past, a Stand for the Ages». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 6. november 2017. 
50. Jordan, John H. (2013). Black Americans 17Th Century to 21St Century: Black Struggles and Successes. trafford.com: trafford. s. 514. 
51. «15 Sep 1970, Page 37 - The Palm Beach Post at Newspapers.com». Palm Beach Post (på engelsk). Besøkt 4. september 2018. 
52. «Muhammad Ali vs. Oscar Natalio Bonavena - BoxRec». boxrec.com (på engelsk). Besøkt 4. september 2018. 
53. ^ «Muhammad Ali funeral: Rousing farewell at Louisville memorial» (på engelsk). BBC. 10. juni 2016. Besøkt 13. november 2017. 
54. Bill Chappell (10. juni 2017). «Muhammad Ali Memorial Service: Louisville Buries A Beloved Son» (på engelsk). NPR. Besøkt 13. november 2017. 
55. Natasha Bertrand (10. juni 2016). «A rabbi received a standing ovation for his powerful speech at Muhammad Ali's funeral» (på engelsk). Business Insider. Besøkt 13. november 2017. 
56. Jessica Glenza og Bryan Armen Graham (14. juli 2017). «Memorial service in Louisville for Muhammad Ali – as it happened» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 13. november 2017. 

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Muhammad Ali – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Muhammad Ali på Internet Movie Database
• (sv) Muhammad Ali i Svensk Filmdatabas
• (da) Muhammad Ali på Filmdatabasen
• (da) Muhammad Ali på Scope
• (fr) Muhammad Ali på Allociné
• (en) Muhammad Ali på AllMovie
• (en) Muhammad Ali hos Rotten Tomatoes
• (en) Muhammad Ali hos The Movie Database
• (en) Muhammad Ali hos Internet Broadway Database
• (en) Muhammad Ali hos Internet Broadway Database
• (en) Muhammad Ali på Discogs
• (en) Muhammad Ali på Discogs
• (en) Muhammad Ali på MusicBrainz
• (en) Muhammad Ali på MusicBrainz
• (en) Muhammad Ali på Songkick
• (en) Muhammad Ali på Songkick
• (en) Muhammad Ali på AllMusic
• (en) Muhammad Ali på X (tidligere Twitter)
• (de) Muhammad Ali – Munzinger Sportsarchiv
• (en) Muhammad Ali – Olympics.com
• (en) Muhammad Ali – Olympic.org
• (en) Muhammad Ali – Olympedia
• (en) Muhammad Ali – BoxRec

Wikiquote: Muhammad Ali – sitater

Forgjenger  Sonny Liston	Verdensmester i Tungvekt (WBA) 1964–1964	Etterfølger Ernie Terrell
Forgjenger  Sonny Liston	Verdensmester i Tungvekt (WBC) 1964–1967	Etterfølger Joe Frazier
Forgjenger  Ernie Terrell	Verdensmester i Tungvekt (WBA) 1964–1967	Etterfølger Jimmy Ellis
Forgjenger  George Foreman	Verdensmester i Tungvekt (WBA, WBC) 1974–1978	Etterfølger Leon Spinks
Forgjenger  Leon Spinks	Verdensmester i Tungvekt (WBA) 1978–1979	Etterfølger John Tate