Mongolenes invasjon av Russland på 1200-tallet førte til Kievrikets endelige fall og begynnelsen på flere hundre år med tatarsk styre i Russland. Invasjonen begynte med slaget ved Kalka-elven (1223), men det var ikke før med Batu Khans invasjon i 1237-40 at mongolene tok full kontroll. Årene som fulgte førte blant annet til at østslaverne begynte å utvikle seg til tre separate folkegrupper, og banet veien for Storfyrstedømmet Moskvas ekspansjon.
1223: Forvarselet
I 1206 ble Djengis Khan mongolenes storkhan, etter at han lyktes med å samle de mongolske nomadestammene under en sentral ledelse. Kort tid etter satte han i gang med erobringstoktene, og på 1210-tallet underla de seg det nordlige Kina. I årene som fulgte fortsatte mongolene sydover og vestover, og i 1220 hadde de kommet til Samarkand og Det kaspiske hav. Herifra fortsatte de opp igjennom Kaukasus, og trakk ut på steppene i det sydlige Russland (Den pontisk-kaspiske steppe).
Ved Kalka-elven møtte mongolene en Kiev-russisk styrke under ledelse av fyrstene Mstislav Mstislavitsj og Mstislav III. Russerne var dårlig forberedt, og slaget endte med en storseier til mongolene. Kievriket lå nå forsvarsløst, men av uklare årsaker trakk mongolene seg østover igjen. Invasjonen kom svært overraskende på de russiske fyrstene, og en samtidig krønike forteller at «om disse onde mongolene vet vi intet, hverken hvor de kommer fra eller hvor de har dratt».[1]
Batu Khan og felttoget i 1237
Djenghis-Khan døde i 1227, og mongolene brukte et par år på å gjenvinne sin tidligere styrke. Dette pusterommet ble imidlertid kastet bort av de russiske fyrstedømmene, som brukte disse årene på indre stridigheter snarere enn å forberede seg til neste bølge av mongoler.
Batu Khan var Djenghis-Khans barnebarn, og ledet sammen med Subotai invasjonen av Europa på 1230-40-tallet. Deres første russiske mål var Volga-Bulgaria, som ble angrepet høsten 1236. Volga-bulgarerne måtte gi tapt etter et års kjemping.
Det første russiske fyrstedømmet mongolene angrep var Rjazan. Batu hadde først bedt fyrsten om å overgi seg og ble en mongolsk vasall, men fyrsten bad heller Vladimir-Suzdal om hjelp til å kjempe mot angriperne. Hjelpen uteble, og den 16. desember 1237 omringet mongolene Rjazan. Etter fem-seks dager med kamper var byen nedkjempet, og den ble plyndret og brent ned.
Lenger nord fikk Jurij II av Vladimir omsider stablet en hær på bena. Den russiske hæren ble imidlertid knust av mongolene, som også tok en av storfyrstens sønner til fange. Mongolene brente så Moskva og Kolomna, og rykket frem mot Vladimir. Den 4. februar 1238 ble byen beleiret, og allerede den 7. februar måtte den gi opp. Vladimir ble plyndret og brent, mens storfyrsten flyktet nordover og etterlot familien til flammene. Jurij fikk nok en gang organisert en hærstyrke, men i slaget ved Sit den 4. mars ble han drept og hæren utryddet. I løpet av vinterens felttog hadde Batu og mongolene erobret og ødelagt 14 russiske byer.
Felttogene i Ukraina og Sentral-Europa
Sommeren 1238 erobret Batu Krim og pasifiserte Mordovia. Vinteren 1239 ødela han Tsjernihiv og Perejaslav. Horden erobret Kiev i desember 1240, og på tross av hard motstand fra Daniel Romanovitsj, falt Galitsj-Volynia med de to viktige byene Halytsj og Volodymyr. Mongolene trakk så vestover inn i Polen, Bøhmen og Ungarn. Kraków og Breslau ble erobret i 1241, og den 9. april 1241 slo mongolene en polsk styrke under ledelse av Henrik II ved Liegnitz. Deretter trakk mongolene sydover mot Ungarn. Det hevdes at de gjorde seg klar til å erobre Vest-Europa, men nyheten om Ögedei Khans død gjorde at hæren heller valgte å returnere til Mongolia.[trenger referanse]
Det er imidlertid tvilsomt at de ville erobret noen betydelig del av Vest-Europa, siden denne delen av Europa har store skoger, mange elver og festningsverker av stein. Alt dette var punkter som hadde vanskeliggjort mongolenes fremrykking tidligere, samt at taktikkene rundt bueskytende kavaleri som Mongolene var svært avhengig av ville vært av mindre betydning under slike forhold, noe som viste seg da hunerne ble slått ved Chalons. Færre åpne slettelandskap betydde færre hester, og fuktigere klima betydde at komposittbuer av limt bein og treverk gikk i oppløsning. Mongolene ville aldri erobret Sentral- og Vest-Europa på samme måte som Øst-Europa.[trenger referanse]
Russland under mongolsk styre
Russland ble under mongolsk styre i omtrent 250 år. De russiske statene var formelt uavhengige, men måtte betale høye skatter til mongolstaten Den gylne horde.
Slutten på tatar-mongolske dominans over Russland
Etter Den store konfrontasjonen ved elva Ugra i 1480 ble mongolenes makt brutt, og Storfyrstedømmet Moskva utviklet seg under Ivan IIIs ledelse til å bli den viktigste russiske statsdannelsen. På sin side kollapset Den gylne horde etter dette og fikk avløserstater i Kazan-khanatet, Astrakhan-khanatet, Krim-khanatet og Sibir-khanatet. Kazan ble erobret av russerne i 1552, Astrakhan i 1556 og Sibir-khanatet i 1582. Krim-khanatet overlevde, til dels som en vasall av Det osmanske riket frem til 1783.[trenger referanse]
Referanser
- ^ Christensen og Rasmussen, side 52
Litteratur
- Svend Aage Christensen; Knud Rasmussen (1992). Ruslands historie. 1 : Rigets opprindelse (2 utg.). København: Politiken. ISBN 87-567-5076-5.
Eksterne lenker
