Mohamed Masmoudi studerte ved Collège Sadiki i Tunis og fra 1946 filosofi, litteratur og politiske vitenskaper ved Sorbonne i Paris.
Politisk engasjement
I 1949 ble han ordfører for partiet Neo-Destour i Frankrike. Han ble derfor arrestert for en korter tid av den franske protektoratsmyndighet. I 1953 ble han utvist.
Han ble utnevnt til minister i 1954 i Tahar Ben Ammars regjering, og som sådan forhandlet han om intern autonomi for Tunisia overfor Frankrike. I 1956 ble han minister for økonomi og medlem i den tunisiske delegasjon som deltok i seremonien som avsluttet det franske protektoratet for Tunisia.
Etter Tunisias selvstendighet tok Masmoudi plass i politbyrået i Neo-Destour og innehadde flere høye verv, som statssekretær for informasjon 1958–1961 og for turisme i 1961. Han måtte senere fratre på grunn av standpunkter som ble ansett avgjørende for rettssaken mot Tahar Ben Ammar og av «personlig innflytelse» fra president Habib Bourguiba.[klargjør]
I 1965 erstattet han Hassen Belkhodja på posten som Tunisians ambassadør i Frankrike. Han holdt denne stillingen frem til 1970, da han ble utnevnt til utenriksminister etter Habib Bourguiba jr., sønn til president Bourguiba, som ble justisminister.
Masmoudi var en av initiativtagerne til det avbrutte prosjektet dor en tunisisk-libyske union i 1974, som gikk ut på å forene de to landene. Med tanke på prosjektets mislykkende ble han samme år erstattet i regjeringen av Habib Chatti. Han ble også samme år ekskludert fra partiet.[11]
Masmudi ble beskyldt for å ha mottatt bestikkelser fra Frankrike, og reiste da til Frankrike i eksil. Libya betalte hans utgifter ved det parisiske hotell han bodde i, og fra Libya støttet han i 1977 den tunisiske fagforeningsbevegelses opposisjon mot Bourgiba. I 1977 publiserte Masmoudi boken Les Arabes dans la tempête i form av et langt åpent brev til Bourguiba. Ved sin retur til Tunisia ble han derfor arrestert, og satt i husarrest til 1980.
Etter at han i 1980 hadde måttet distansere seg offentlig fra Muammar Gaddafi ble han løslatt, og han dro da i eksil til Libya. Gaddafi tilbød ham i 1984 posten som Libyas sendemann til De Forente Nasjoner, men Masmudi ville ikke, fordi han da ville tape sitt tubnisiske statsborgerskap. Etter Bourgibas fall vendte Masmudi i 1987 tilbake til Tunisia. Fra 2010 og noen år fremover bodde Masmoudi i De forente arabiske emirater.
Litteratur
Lothar Rathmann: Geschichte der Araber – Von den Anfängen bis zur Gegenwart, Band 7 (Der Kampf um den Entwicklungsweg in der Arabischen Welt), Seiten 359 und 370. Akademie-Verlag Berlin 1983
Gustav Fochler-Hauke (utg.): Der Fischer Weltalmanach 1971, s 178. Frankfurt am Main 1970
Robin Leonard Bidwell: Dictionary of Arab Modern History, s 268. London/New York 1998
Sabih M. Shukri (utg.): The International Who's Who of the Arab World, Second Edition, s 349. London 1984
Referanser
^Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009425, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abDet tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 1178011119, besøkt 30. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
^abAutorités BnF, oppført som Muḥammad al- Maṣmūdī, BNF-ID 12624102t[Hentet fra Wikidata]
