Mikhail Pogodin

Mikhail Pogodin
Født		11. nov. 1800[1][2] Moskva[3][4][5]
Død		8. des. 1875[6][7] (75 år) Moskva[3][4][5]
Beskjeftigelse		Lingvist, historiker, journalist, filosof, redaktør, skribent, forlegger, prosaforfatter
Akademisk grad		Doktor (1836)
Utdannet ved		Det keiserlige universitet i St. Petersburg
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Gravlagt		Novodevitsjijkirkegården
Medlem av		Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Det russiske vitenskapsakademi
Utmerkelser		2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen Demidov-prisen (1840) 3. klasse av Sankt Vladimirs orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
Mikhail Pogodin på Commons

Michail Petrovitsj Pogodin (russisk: Михаил Петрович Погодин, født 23. november 1800 i Moskva, død 20. desember 1875 samme sted) var en russisk historiker og publisist. Han forfattet en rekke arbeider innen eldre russisk historie, som også behandler det russiske rikes grunnleggelse av svensker, blant annet Drevnjaja russkaja istorija. Han var sterkt influert av Friedrich von Schelling, og forsøkte å tillempe hans filosofi på russisk historie.

Biografi

Pogodin var sønn av en livegen hovmester hos greve Strogonov og sattes først i typograflære, men fikk deretter studere ved Moskvauniversitetet. Der promoverte han i 1824 til filosofie doktor med en avhandling om «herledningen av Rus», der han sluttet serg til den såkalte normandiske skole. I 1835 ble han professor i historie ved Moskvauniversitetet, 1841 medlem av det russiske vitenskapsakademi, sekretær i samfunnet for historie og russiske antikviteter, samt utgiver av «Russkij istoritjeskij sbornik».

Pogodins syvdelers «Undersøkelser, forelesninger og anmerkninger» (1846-56) inneholder et rikt materiale om Russlands historie før tatartiden. Også hans manuskript Drevnechranilistja inneholder verdifulle bidrag til Russlands eldste historie. Sin teori om varjagenes svenske herkomst fikk han anledning til å ytterligrre forsvare i polemikker med Nikolaj Kostomarov og Dmitrij Ilovajskij.

Med en sentimental sjelslegning sterkt påvirket av Nikolaj Karamzin och Jean-Jacques Rousseau, ble Pogodin stadig mer trukket mot den slavofile og panslavistiske leir. I Praha ble han i 1835 kjent med Pavel Josef Šafařík, Václav Hanka og František Palacký. Sammen med Stepan Sjevyrjov utgav han «Moskovskij vjestnik» (1827-30) og «Moskvitianin» (1841-56), som ble det slavofile partis talerør.

En monumental biografi over Pogodin er N.P. Barsukovs «Zjizn i trudy M.P. Pogodina» (22 bind, 1888-1910), som også inneholder verdifulle politiske og litteraturhistoriske bidrag til Nikolaus Is tid.

Bibliografi

• Drevnjaja russkaja istorija (tre bind, 1871)

Referanser

1. RBS / Pogodin, Mikhail Petrovitsj, «... родился в Москве 11-го ноября 1800 г.»^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Kratkaja literaturnaja entsiklopedija, «11(23).XI.1800»^{[Hentet fra Wikidata]}
3. ^ RBS / Pogodin, Mikhail Petrovitsj^{[Hentet fra Wikidata]}
4. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Погодин Михаил Петрович, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
5. ^ Kratkaja literaturnaja entsiklopedija^{[Hentet fra Wikidata]}
6. RBS / Pogodin, Mikhail Petrovitsj, «... родился в Москве 11-го ноября 1800 г., умер там же 8-го декабря 1875 г.»^{[Hentet fra Wikidata]}
7. Kratkaja literaturnaja entsiklopedija, «8(20).XII.1875»^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

• Pogodin, Michayl Petrovitsj i Nordisk familjebok (2. utgave, 1915)