Storkors av Æreslegionen Companion of the Order of Canada Queen Elizabeth II Diamond Jubilee Medal Den militære fortjenstorden Den britiske Johanniterorden Æresdoktor ved université Laval (2009)[1] Æresdoktor ved University of Ottawa Honorary doctorate from the McGill University Honorary doctorate from the University of Alberta Order of Canada Ordre de la Pléiade Æresordenen Æresdoktor ved École normale supérieure de Lyon (2012)[2]
Jean ble født på Haiti, der faren var rektor og filosofilærer ved en protestantisk eliteskole.[3] Som opposisjonell i forhold til regimet til François Duvalier ble faren i 1965 fengslet og torturert. Han flyktet i 1967 til Canada[3] og fikk i 1968 følge av resten av familien.[4] Familien bosatte seg i Quebec, først i Thetford Mines, men etter at foreldrene ble skilt flyttet Jean sammen med moren til Montréal.[3]
I studietiden begynte Jeans sosiale engasjement. Hun ble opptatt av familievold og arbeidet ved krisesentre for voldsrammede kvinner.[3] Jean var også aktiv i arbeidet for å bygge ut nettverket av krisesentre i Quebec og det øvrige Canada.[4] I 1986 reiste Jean til Haiti for å gjøre undersøkelser om kvinnenes situasjon.[3] Der ble hun vitne til diktatoren Jean-Claude Duvaliers fall. Arbeidet ledet Jean over i journalistikken, da National Film Board of Canada engasjerte henne til å delta i arbeidet med en dokumentarfilm om Haiti i forkant av valgene i landet i 1987.[3]
Journalistikk og filmarbeid
Jean ble ansatt i kringkastingsorganisasjonen Radio-Canada, der hun arbeidet med franskspråklige fjernsynsnyheter.[3] Etter hvert fikk hun her sine egne aktualitetsprogrammer. Gjennom dokumentarprogrammer på CBC ble Jean også kjent for det engelskspråklige Canada.[3]
Sammen med sin ektemann, Jean-Daniel Lafond, produserte Jean i 1990-årene flere dokumentarfilmer. Blant disse er prisvinnende titler som La manière nègre ou Aimé Césaire, chemin faisant, Tropique Nord, Haïti dans tous nos rêves og L'heure de Cuba.[4]
Generalguvernør (Canada)
Generalguvernør Jean bærer embetsinsignier for de kanadiske ordener under minnedagen for de falne i første verdenskrig, 11. november 2007.
Statsminister Paul Martin lanserte i august 2005 Jeans kandidatur til posten som generalguvernør, noe som kom overraskende.[5] Nominasjonen vakte også reaksjoner, da det ble hevdet at Jean og hennes ektemann støttet separatistene i Quebec.[3] Jean avviste dette ved å vise til at hun aldri har vært medlem av separatistbevegelsen. Gjennom ekteskapet med den franskfødte Jean-Daniel Lafond hadde Jean fått fransk statsborgerskap og dette vakte også reaksjoner. Jean sa fra seg sitt franske statsborgerskap før hun ble innsatt i embetet som generalguvernør.[3]
I november 2014 ble Jean valgt til generalsekretær for OIF.[8]
Utmerkelser
Jean har mottatt en rekke utmerkelser og priser for sitt arbeid som journalist.[4][3] I 1994 ble hun tildelt Anik-prisen for sitt arbeid om Haiti og i 1995 ble hun tildelt Amnesty International Canada Journalism Award for en programserie om kvinner. I 2000 ble hun tildelt Galaxi-prisen for beste programleder i et informasjonsprogram. Hun ble i 2003 hedret av La Francophonie for sitt arbeid med å fremme fransk kultur. Jean er æresborger av Montréal.[4]
