McLaren M8 er en serie med racerbiler utviklet av sjåfør Bruce McLaren og laget hans Bruce McLaren Motor Racing team.[1] Serien startet med M8A som ble utviklet for 1968-sesongen av Can-Am, og M8A og dens etterfølgere dominerte Can-Am-løpene 4 sesonger på rad før ankomsten av Porsche 917.
M8A var en videreutvikling av det tidligere M6A-designet, og hadde en Chevrolet big-block 7-liters V8-motor av aluminium som var delvis integrert som et bærende element i chassiset.[2] Motorene ble bygget av Gary Knutson, og hadde i utgangspunktet en effekt på 462 kW. Det ble bygget to komplette M8A-racerbiler samt en reservecockpit.[3]
M8B
M8B ble utviklet for 1969-sesongen av Can-Am. Den mest merkbare forskjellen var at bakvingennå var montert høyt over motorene, som på Chaparral 2F eller Boomerang Rapido. Vingefestet var koblet direkte til fjæringen, og gjorde at McLaren kunne benytte mykere fjærer enn det som ellers ville vært nødvendig dersom den massive bakvingen hadde vært festet til karosseriet.[4] Karosseriet var også breddet for å bredere hjul (nå 380 mm (15 toms) felgdiameter, med dekkbredde på 280 mm foran og 406 mm bak).[5] 1969-motoren hadde kortere slaglengde og større boring enn 1968-motoren. Motoren ble bygget av George Bolthoff, og hadde en effekt på 470 kW og et slagvolum på 7046 cm³.[1] Det ble bygget to komplette M8B-racerbiler, samt en reservecockpit med reservedeler fra de tre M8A-ene.[3]
M8C
McLaren M8C.
M8C ble utviklet som en kundeversjon av M8A. Det ble bygget 15 stykk M8C av Trojan.[6] Denne varianten hadde et mer konvensjonelt oppbygget chassis som ikke brukte motoren som bærende element, hvilket gav kundene større frihet til å velge motor.[7]
M8D
M8D ble utviklet for 1970-sesongen av Can-Am. Den høye fjæringsmonterte bakvingen introdusert med M8B hadde nå blitt forbudt av Can-Am. M8D-bakvingen var istedet montert lavt på karosseriet via noen finner, hvilket gav bilen kallenavnet "Batmobile".[8] Igjen ble det brukt en Chevrolet V8-motor bygget av Bolthoff, men med forstørret slagvolum til 7620 cm³. Effekten var nå økt til 500 kW ved 6800 r/min, og hadde et dreiemoment på 810 Nm.[1]
M8E
McLaren M8E.
M8E var en kundeversjon av M8B som ble bygget av Trojan. Den høye bakvingen fra M8B var imidlertid byttet ut med en lavere variant i henhold til det nye regelverket.[9]
M8E-80-04 under et klassisk billøp i 2020.
M8F
McLaren M8F.
M8F ble utviklet for 1971-sesongen av Can-Am, og hadde en 8-liters Chevrolet V8-motor.[10]
M8FP
M8FP var en kundeversjon av M8F bygget av Trojan.[10]
Racinghistorie
1968
1967-sesongen av Can-Am hadde allerede blitt kjent som "The Bruce og Denny Show" på grunn av at Bruce McLaren og Denny Hulme hadde vunnet til sammen fem av de seks løpene.
1968 startet med en like dominerende måte da McLaren og Hulme troppet opp i sine nye McLaren M8A på sesongens første runde på Road America i Wisconsin. Hulme vant løpet med McLaren på andre. Bilene vaklet på neste løp i Bridgehampton, og begge bilene måtte bryte på grunn av motortrøbbel. Etter dette løpet bestemte laget seg for å redusere kompresjonsforholdet til motorene fra 13:1 til 12:1, og hvilket skulle gi redusert effekt i bytte mot økt pålitelighet.[11]
På tredje runde i Edmonton brølte McLaren tilbake med enda en første- og andreplass, men kom bare på andre- og femteplass i regnværet på Laguna Seca. Det kunne seg ut som konkurrentene hadde tatt igjen forspranget til McLaren.[12]
McLarens vant imidlertid også de de to siste løpene etter at lagets mekanikere hadde klart å presse ut enda mer effekt fra motorene. Bruce McLaren vant i Riverside under brennende hete, og Denny Hulme vant i Las Vegas. Hulme vant 1968-mesterskapet med 35 poeng, og McLaren kom på andreplass med 24 poeng.[11]
1969
1970
Under testing av den nye M8D den 2 juni 1970 mistet Bruce McLaren livet da han kræsjet i stor hastighet på Goodwood Circuit i England mot slutten av Lavant-strekket rett før Woodcote-svingen. Den bakre delen av karosseriet hadde løsnet, hvilket gav tap av aerodynamisk nedoverkraft og ustabilitet som førte til at bilen spant av banen og traff en bunker som ble brukt av banepersonell. Selv om McLaren mistet ble bilen bygd opp igjen, og vant åpningsrunden av mesterskapet.[13][14][15][16]
1971
I 1971 vant Peter Revson Can-Am-mesterskapet med en Team McLaren M8F.
Etter 1971
For 1972-sesongen gikk McLaren-laget over til den nye McLaren M20, men private sjåfører fortsatte å konkurrere med ulike M8-varianter. I 1972 vant François Cevert vant på Donnybrooke med en M8F, og dette ble den siste seieren i Can-Am for McLaren M8.
.jpg)
