Masterplan (album)

Masterplan er et musikkalbum med Run Dog Run, utgitt i 1995. Dette ble bandets siste plate.

Plateselskapet var Voices of Wonder og produsent var Eystein Hopland. Sangen «Capital» ble sluppet som singel før albumet ble utgitt i august med slippkonsert 30. august 1995 på Råkkern i Oslo. Run Dog Run fulgte opp dette med spilling mange steder i Norge, deretter en turné på kontinentet.^[1][2] I november 1995 rapporterte VG at albumet hadde solgt i 1 500.^[3]

Mottakelse

Mode Steinkjer i Dagbladet ga terningkast 5. Han var blitt overbevist, og mente lytterne burde «bli overbevist om at denne platen ikke bare er et viktig skritt for det norske miljøet, men en fandenivoldsk lystreise inn i musikksjangrenes kvalitetsbevisste og belevne irrganger».^[4] Andre femmere sto i Glåmdalen, hvor anmelderen så på albumet som «svært sjarmerende» og «en uforutsigbar, utfordrende og spennende sammensatt plate» med både «småskrudde» elementer og pop-elementer;^[5] og i Finnmark Dagblad, hvor anmelderen Robert Dyrnes mente plata var «veldig variert og spennende» og at bandet kunne oppnå «det helt store».^[6] «Årets norske så langt», slo Klassekampen fast. Blandingen av sjangre og uttrykket gikk tidvis over i det psykedeliske. «Sinnsykt ^[sic] gøy». Bandet viste fram «en herlig eksperimentvilje og befriende humor».^[7]

I Puls tok redaktør Arild Rønsen seg av kritikken, som for hans del ble overveiende positiv. Han hyllet bandet for å nekte «å innordne seg i noensomhelst bås» og gi «jamt faen i allverdens musikalske lover og regler». Bandet raget derfor over mange andre i det norske rocklandskapet. «Innholdet er ikke bare hemningsløst kaotisk – det er i tillegg uimotståelig berusende! Gud må ha hatt en Masterplan når han eller hun la grunnlag for denne galskapens endelige seier».^[8] Konkurrenten Beat tildelte 5. På sitt beste lagde Run Dog Run «oppsiktsvekkende pop- og rock-musikk», og de «formelig øser av sin eksentriske oppfinnsomhet».^[9]

VG ga terningkast 4, med kommentarer om at «Run Dog Run er blant landets mest undervurderte band» og at bandets tilnærming «er nettopp hva Norge trenger». Albumet avslørte «teft for fengende melodier og spennende arrangementer av det ikke altfor streite slaget».^[10] Det ble også terningkast 4 i blant annet Tønsbergs Blad, som likevel skrøt av «et helstøpt album». Til tross for at bandet var innom «de fleste stilarter», fikk de bundet det sammen, ikke minst fordi en «psykedelisk tåke ligger over hele albumet».^[11] Kjell Nordeng i Nordlands Framtid mente at Run Dog Run på sitt beste, altså på enkeltlåter på Masterplan, bød «på noe av det mest spennende vi har hørt av norsk rock på lenge».^[12] Korte og positive anmeldelser sto også i Vårt Land. Bandet var «spennende» og sto for en «rar, men fascinerene ^[sic] musikalsk blanding».^[13] Stavanger Aftenblad framholdt at helhetsinntrykket var positivt, selv om de «store låtene uteblir». Anmelderen sammenlignet også lekenheten til Run Dog Run med tidlig Motorpsycho.^[14]

Flere anmeldere syntes at variasjonen tross alt ga et resultat som ble for ujevnt. En av disse var Aftenposten Aften, som ga 4, men mente at låtskriverprosessen både fikk fram «riktige godsaker og utvannet tøys». Etter flere interessante sanger «tryner» bandet, skreiv anmelderen, som konkluderte med mangel på «virkelige blinkskudd».^[15] «Masterplan mister litt av kraften halvveis, og blir for ujevn mot slutten til å nå helt opp i toppen», skreiv Geir Rakvaag i Arbeiderbladet.^[16] Morgenbladet valgte rett og slett overskriften «Manglende fokus», og anmelderen syntes de «musikalske innfallene virker mer som et tilfeldig sammensatt lappeteppe». Viljen til å utfordre og bryte nytt land var god, men visse elementer «virker konstruerte og malplasserte. Det er dermed vanskelig å få noe ordentlig grep på bandet, lydbildet blir profilløst og utrykket ^[sic] vagt».^[17] Porsgrunns Dagblad la til at «utover plata greier de ikke helt å holde dampen oppe», selv om de tre første sangene var «rene fornøyelser».^[18] Moss Dagblad karakteriserte skiva som «tja, blandet».^[19]

Jan Omdahl i Natt og Dag ga en karakter tilsvarende 3. Bandet burde gis tid til å utvikle seg videre. For øyeblikket hadde de «adskillig originalitet» og kunne lage «forseggjorte arrangementer». Men «Såvel låtmateriale som vokalprestasjoner og engelskuttale svikter periodevis en hel del».^[20]

Sporliste

1. «Carvin»
2. «I Feel So Young»
3. «Capital»
4. «Wrong Direction»
5. «Journey»
6. «Can You See What I See»
7. «Chicken Falls»
8. «Married Middle-Aged Man»
9. «Oh My God»
10. «Eftang 5 A.M»
11. «Machinery»
12. «Homo Sapien»
13. «Masterplan»

Kilder

1. "Radikal rock fra Run Dog Run", Arbeiderbladet 25. august 1995
2. Konsertanmeldelse av Odd R. Myhr, Puls 18/1995
3. "Mange flopper - få topper", VG 8. november 1995
4. Albumanmeldelse av Mode Steinkjer, Dagbladet 30. august 1995
5. Albumanmeldelse av Sven Ove Bakke, Glåmdalen 26. september 1995
6. Albumanmeldelse av Robert Dyrnes, Finnmark Dagblad 1. september 1995
7. Kjærstad, Trond (5. oktober 1995). Klassekampen https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_klassekampen_null_null_19951005_27_229_1 – via Nasjonalbiblioteket.  Manglende eller tom |tittel= (hjelp)
8. Albumanmeldelse av Arild Rønsen, Puls 18/1995
9. Albumanmeldelse av Trond M. Evensen, Beat 8/1995
10. Albumanmeldelse av Espen A. Hansen, VG 23. august 1995
11. Albumanmeldelse av Svein-Erik Hole, Tønsbergs Blad 25. august 1995
12. Albumanmeldelse av Kjell Nordeng, Nordlands Framtid 29. august 1995
13. Albumanmeldelse av Per Anders Hoel, Vårt Land 4. oktober 1995
14. Albumomtale av Kjetil Wold, Stavanger Aftenblad 16. september 1995
15. Albumanmeldelse av Asbjørn Bakke, Aftenposten Aften 27. september 1995
16. Albumanmeldelse av Geir Rakvaag, Arbeiderbladet 13. oktober 1995
17. Albumanmeldelse av Ove Dalen, Morgenbladet 29. september 1995
18. Albumanmeldelse av Gunnar Gran, Porsgrunns Dagblad 1. september 1995
19. Albumanmeldelse av Øystein Kristiansen, Moss Dagblad 7. september 1995
20. Albumanmeldelse av Jan Omdahl, Natt og Dag 7/1995

Autoritetsdata