Marcus Aurelius-søylen (latin: Columna Centenaria Divorum Marci et Faustinæ; italiensk: Colonna di Marco Aurelio) er en romersk seierssøyle stående i Piazza Colonna i Roma. Den er en dorisk søyle med en spiral kretsende rundt med et høyt relieff. Den ble reist til ære for den romerske keiser Marcus Aurelius og modellert etter Trajansøylen.
Søylen er i dag 39 meter høy, men ytterligere 7 meter av sokkelen er under bakken, og den nederste delen har aldri blitt utgravd. Opprinnelig var det også en statue på toppen, antagelig av keiseren selv, noe som økte høyden. Det ville ha gitt en høyde på 51,95 meter, eller 175 romerske fot, som omtalt i 300-tallets kilder. Siden ble statuen fjernet og isteden er det en av apostelen Peter der. Søylen er hul og en spiraltrapp gir tilgang til en utsiktsplattform på toppen.[1] Søylen ble reist kanskje av Marcus Aurelius’ sønn og etterfølger Commodus for feire keiseren militære triumfer over germanske stammer og sarmatere nord for Svartehavet.[2]
Konstruksjon
Detalj som viser det såkalt «regnmirakelet».
Ettersom om den opprinnelige inskripsjonen for dedikasjonen har blitt ødelagt er det ikke kjent om den ble bygget under styret til Marcus Aurelius (ved anledningen av triumfen over markomannere, kvadere og sarmatere i år 176) eller etter hans død i 180. En inskripsjon som ble funnet ved søylens nærhet bevitner at den ble fullført i 193.
I henhold til antikkens Romas topografi, sto søylen i den nordlige delen av Campus Martius, midt på torget Piazza Colonna. Denne plassen var enten mellom Hadrians tempel (antagelig Hadrianeum) og tempelet til Marcus Aurelius (dedikert av hans Commodus, som ingenting gjenstår av, men sto antagelig på stedet til Palazzo Wedekind), eller innenfor sistnevntes hellige område, hvor ingenting gjenstår. Nær søyen er stedet hvor keiserens kremasjon skjedde.
Søylens skaft er 29,62 meter høy og står på en sokkel som er 10,1 meter, men som selv sto opprinnelig på en 3 meter høy plattform. Søylens tilnavn var Centenaria, «hundrefoter», ettersom den var 100 romersk fot (29,61 meter) høy.[3] Søylen totale lengde er 39,72 meter over bakken, inkludert høyden på skaftet og sokkelen.[4] Rundt 3 meter av sokkelen har vært under bakkenivået siden restaureringen i 1589.
Søylen består av 27 eller 28 blokker med carraramarmor, hver av dem på 3,7 meter i diameter, hult ut mens de fortsatt var i steinbruddet for spiraltrapp som har 190-200 trappetrinn inne i søylen opp til en plattform på toppen. Akkurat som dens forbilde Trajansøylen er søylen opplyst ved smale kikkerhull i relieffet.
Relieffet
Detalj fra søylen. Fem horisontale kikkerhull gir lys til den indre spiraltrappen.Detaljer av relieffet.
Relieffet som strekker seg i en spiral opp mot toppen og forteller historien om Marcus Aurelius’ kriger mot germanske stammer ved Donau fra 166 og til hans død. Fortellingen begynner med at den romerske hæren krysset elven Donau, antagelig ved Carnuntum. En seier adskiller redegjørelsen av to ekspedisjoner. Den nøyaktige kronologien til hendelsene er omdiskutert; imidlertid hevder den seneste teorien at hærtoktene var rettet mot markomannerne og kvaderne i årene 172 og 173 er i den nedre halvdelen av søylen, og suksessene til keiseren over sarmaterne i årene 174 og 175 i øvre halvdelen av søylens relieff.
En særskilt episode framstilt er historisk bevitnet i romersk propaganda – det såkalte «regnmirakelet i området til kvaderne»,[5] hvor en gud som svarte på en bønn fra keiseren, berget de romerske troppene med et forferdelig uvær, et mirakel som kristne senere ble gjort av den kristne Gud.[6][7]
Til tross for mange likheter til Trajansøylen er den visuelle stilen helt forskjellig. Den er en forløper til den dramatiske stilen på 200-tallet og nært beslektet med triumfbuen til Septimius Severus, som ble reist kort tid etter. Figurene er hogd mindre detaljert enn på Trajansøylen, men relieffet er dypere inn i steinen slik at de står bedre ut og er langt mer synlige i kontrasten mellom det lyse og det mørke. Mens landsbyer brennes ned, kvinner og barn tatt til fange og fjernet, menn drept, følelsene, fortvilelsen, og lidelsene til «barbarerne» i krigen, er heftig framstilt i enkeltscener og figurene ansiktsuttrykk og gester, mens keiseren selv er framstilt som en hovedperson, helt i kontroll av sitt miljø. Det er en vektlegging på frontalt utsyn med perspektiv oppnådd ganske enkelt ved å ha mindre figurer i rader over forgrunnen, og med figurer gjengitt uproporsjonalt, det vil si hoder som er for store og kropper som er enten for korte eller forlenget, og med ansiktsuttrykk minimalisert.[1]
Det symbolske språket er generelt klarere og mer uttrykksfullt, om enn klønete ved første overfladiske inntrykk, og etterlater et helt annet uttrykk på tilskuerne sammenlignet med Trajansøylen. Det er en kjølig og edruelig balanse i førstnevnte mens det her er mer drama, innlevelse og empati. Billedspråket er entydig, keiserlig dominans og autoritet er framhevet, og keiserens lederskap er rettferdig. Ialt er det en forventning om utviklingen av den kunstnerisk stilen inn i senantikken, og det første kunstneriske uttrykket for krisen i Romerriket som ble verre på det tredje århundret.
Et viktig trekk på statuen var trappen var dens funksjon. Den hadde til hensikt å gi tilskurere tilgang til å nå toppen av statuen. Hvor ofte den ble benyttet og hvem som fikk tillatelse er ikke kjent. Pidestallen på Trajanstatuen ble benyttet som gravkammer for keiser Trajans aske, og man må av den grunn anta at tilgangen til søylen ble nøye regulert. Søylen til Marcus Antonius hadde ikke noe gravkammer. Man gikk inn i pidestallen og møtte med en gang trappen. Funksjonen til trappen synes å ha vært å samle inn penger. En inskripsjon for året 1119 i kirken S. Silvestro antyder at søylen ble leid ut og inntektene gikk til leietakeren.[8] Den symbolske verdien av å gå alle trappetrinnene opp mot toppen var at den besøkende selv sto ved føttene av keiseren og hadde bortimot den samme utsikt som, og sto midlertidig høyt over sine medborgere som kunne misunne hans privilegium.[8]
Senere historie
Inskripsjon som beskriver restaureringen.
Søylen har blitt rammet av lynnedslag og jordskjelv, men det var verre at stifter som holdt de ulike delene sammen ble fjernet i løpet av middelalderen, noe som har ført til at flere har endret seg dramatisk over tid.[1]
Rundt 3 meter av sokkelen har vært under bakkenivået siden 1589 da hele søylen ble restaurert på ordre av pave Sixtus V. Hele søylen ble restaurert av arkitekten Domenico Fontana som satte bakkenivået på denne tiden. Det ble plassert den 27. oktober 1588 en bronsestatue av apostelen Paulus på toppen som en religiøs parallell til apostelen Peter som hadde erstattet keiserstatuen på toppen av Trajansøylen.[9] Opprinnelig hadde det vært en statue av keiser Marcus Aurelius på toppen, kanskje sammen med hans hustru Faustina den yngre. Den opprinnelige keisermonumentet hadde gått tapt på 1500-tallet. Den nye statuen ble skapt av Domenico Fontana og framstilte apostelen med et sverd.[2] Restaureringen fjernet også ødelagte deler (eller bare generelt fjernet) av relieffet på fundamentet som vise seiersgudinner som bar kranser på den siden mot via Flaminia, representasjoner av beseirete barbarer, og erstattet det hele med en inskripsjon som var mistenkelig lik inskripsjonen søylen til Antoninus Pius, som nå er gått tapt. Inskripsjonen er som følgende:
SIXTVS V PONT MAX
COLVMNAM HANC
ANTONINO DICATAM
MISERE LACERAM
RVINOSAMQ(UE) PRIMAE
FORMAE RESTITVIT
A. MDLXXXIX PONT IV.
I oversettelse, linje for linje:
Sixtus V, øverste pontiff, (1)
restaurerte denne spiralsøyle, (2, 3)
dedikert til keiser Antoninus, (4)
sørgelig brukket og i ruiner, (5)
i dens opprinnelige form, (6)
1589, fjerde år av hans pontifikat. (7, 8)
^ Jones, Mark Wilson (2000): Principles of Roman Architecture, s. 220
^Kovács, Péter (2009): Marcus Aureliusa Rain Miracle and the Marcomannic Wars, BRILL
^ Se det antatt forfalskede brevet om miraklet funnet ved slutten av Justin MartyrsFørste forsvarsskrift (engelsk oversettelse: First Apology, New Advent
^ Ferris, Iain M. (2009): Hate and War: The Column of Marcus Aurelius, History Press, s. 89, 95
^ab Beckmann, Martin (2011): The Column of Marcus Aurelius: The Genesis and Meaning of a Roman Imperial Monument, UNC Press Books, s. 65-66
^Paoletti, John T.; Radke, Gary M. (2005): Art in Renaissance Italy, Laurence King Publishing, s. 414
^Alle data fra: Jones, Mark Wilson (2000): Principles of Roman Architecture, s. 220
Litteratur
Beckmann, Martin (2011): The Column of Marcus Aurelius. University of North Carolina Press. ISBN 978-0-8078-3461-9.
Beckmann, Martin (2002): «The 'Columnae Coc(h)lides' of Trajan and Marcus Aurelius» i: Phoenix. Classical Association of Canada. 56 (3/4), s. 348–357. doi:10.2307/1192605. JSTOR 1192605.
Coarelli, Filippo (1980): Guida archeologica di Roma (3). Milano: Arnoldo Mondadori. s. 268–269. OCLC 7187657.
Ferris, Iain (2009): Hate and War: The Column of Marcus Aurelius.
Jones, Mark Wilson (2000): Principles of Roman Architecture. Yale University Press. ISBN 0-300-08138-3.
Rendina, Claudio (2000): Enciclopedia di Roma. Roma: Newton & Compton.
