Theresa av Portugal Infanta Branca av Guadalajara Sancha av Portugal Berengária av Portugal Ferdinand av Flandern Alfonso II av Portugal Pedro av Portugal Constance av Portugal Raimundo av Portugal Pedro Moniz (familierelasjon: halvbror på fars side) Rodrigo Sanches (familierelasjon: halvbror på fars side) Gil Sanchez (familierelasjon: halvbror på fars side) Teresa Sanches (familierelasjon: halvsøster på fars side) Martim Sanches (familierelasjon: halvbror på fars side) Urraca Sanches of Portugal (familierelasjon: halvsøster på fars side) Constança Sanches (familierelasjon: halvsøster på fars side)
Såvidt man kan rekonstruere den salige Mafaldas liv, var hun datter av kong Sancho I av Portugal, og dermed søster til hans etterfølger Alfons II og av de likeså saligkårede prinsessene Sancha og Theresia.
Dronning av Castilla
Kong Sancho døde i 1211, og enkedronningen overtok som regent, mens den egentlige makten lå hos ministeren Nuñez de Lara.[trenger referanse] Portugal var sterkt engasjert i gjenerobringskrigen mot araberne, og det var politisk nødvendig med et tettere vennskap med nabokongeriket Castilla.[trenger referanse] Minister Nuñez bestemte derfor at Mafalda skulle gifte seg med sin unge fetter, kong Henrik I av Castilla (1214-17), som var mye yngre enn henne.
I år 1215 ble hun dermed gift med den mindreårige kastiljanske kong Henrik I. Han var så ung at det ikke kom til noen fullbyrdelse av ekteskapet. Den unge kongen døde allerede som 13-årig i 1217. Da hadde pave Innocens III allerede i 1216 annullert ekteskapet, på grunn av konsangvinitet, det vil si for nært slektskap.
Tilbake i Portugal
Mafalda vendte tilbake til Portugal, og der engasjerte hun seg for reform av klostrene. Hun hadde ved sin far Sancho Is død i 1212 fått retten til slottet Seia med tilhørende domener og tittelen dronning, noe som ble anfektet av hennes bror.[trenger referanse] Hun og hennes søstre, som ble støttet av deler av adelen, havnet derfor i langvarige strider med brorwn. Stridighetene ble avsluttet da hennes brorsønn besteg tronen i 1223 og tilerkjente sine tanter en del landområdee og tittelen «prinsessedronninger».[trenger referanse]
Mafalda trådte selv inn i cistencienserinnenes kloster i Arouca. Dette klosteret fikk hun styrket i den grad at det for ble et religiøst senter i regionen i århundrer.[trenger referanse] Også cistercienserinneklosteret i São Bento i Rio Tinto ble reformert av henne. Hun hadde fått en særlig dispensasjon for å beholde kontrollen med sitt arvegods. Dette var med på å sette henne i stand til å initiere mange slags reformer og arbeider for de fattiges gunst.[trenger referanse] Hun levde et asketisk liv med streng observans av regelen, sov rett på bakken og tilbrakte hele netter i bønn.[trenger referanse] Hun brukte sin betydelige formue på å restaurere katedralen i Oporto, grunnlegge et hospits for pilegrimer og et hospital for tolv enker i Arouca og å bygge en bro over elva Talmeda. Dette gav henne blant folk i samtiden tilnavnet «Santa Rainha Mafalda». Kort før sin død i 1255 stod hun i brevkontakt med pave Alexander IV.
Etter en pilegrimsreise til helligdommen for Vår Frue av Silva ble hun syk i Rio Tinto og døde i cisterciensermunkenes kloster der den 1. mai 1256.
Saligkåring
I 1616 var det planen å tilbakeføre hennes levninger fra Rio Tinto til klosteret i Arouca. Det var da blitt snakk om mulig helligkåring. Det ble da oppdaget at hennes legeme ikke var gått i forråtnelse. Dette førte til en forøket venerasjon av henne. I 1718 hennes levninger lagt i et nytt relikvieskrin.
