Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)
Det var britene som innførte betegnelsene «Grant» (etter general Ulysses S. Grant) og «Lee» (etter general Robert E. Lee), i tråd med deres egen praksis med å navngi stridsvogner. Siden stridsvognen var amerikansk, æret britene amerikanerne ved å gi de forskjellige variantene amerikanske navn. «Lee» var betegnelsen på britenes spesifikasjon av M3, og skiller seg ut fra «Grant» ved et større og flatere tårn, samt fraværet av en toppmontert .30 kaliber mitraljøse. De første modellene av M3 levert til britene var dog av Grant-varianten, mens amerikanerne kun brukte Grant.
M3 ble utviklet svært raskt, og hadde respektabel pansring og bevæpning, men på grunn av forskjellige svakheter, som for eksempel høy silhuett, gammeldags montering av kanonen og dårlige terrengegenskaper, ble den gradvis trukket tilbake fra kamptjeneste etterhvert som M4 Sherman ble tilgjengelig i stadig større antall.
Bevæpningen var en 75 mm kanon i skroget og en 37 mm kanon i tårnet.
Etter at M4 Sherman hadde overtatt, satt de allierte igjen med en betydelig mengde M3, som ble ansett som «gammeldags». I stedet for å lage skrapjern av dem, ble veldig mange ombygget til forskjellige formål. Det ble blant annet laget en kommandovariant (til bruk for samordning av stridsvognstyrkene på slagmarken), trekkvognvariant for tauing av artilleri, bergningsvariant (for å få skadede og ødelagte stridsvogner inn til reparasjon) og til og med selvgående artilleri (M7 Priest med 105 mm haubits).
