Navnet Mälaren kommer fra det fornsvenske ordet mælir, som betyr «grov grus». De tidligste skriftlige formen av navnet er fra 1320-årene. Tidlige navn var Lögaren, som betyr «den som vanner».[1]
Innsjøens overflateareal er på 1140 km², noe som er bare en femtedel av Vänerns, men til tross for dette har begge innsjøene omtrent like lange strandlinjer. Fra øst til vest strekker Mälaren seg omtrent 120 kilometer, og den er beregnet å inneholde 14,3 millioner kubikkmeter vann. Mälaren er vannforsyning for 1,3 millioner mennesker, blant annet tar Stockholm Vatten og Norrvatten sitt råvann fra innsjøen. Det skjer via tre vannverk; Norsborgs vattenverk, Lovö vattenverk og Görvälns vattenverk. For å verne om vannforsyningen, ble Östra Mälaren beskyttet som vernet område fra 2008.
Mälarens opprinnelse
Ancylussjøen 8 200 f.Kr. De siste restene av innlandsisen vises i hvitt.
Weichselistiden, som omfattet nesten hele Skandinavia og store deler av Nord-Tyskland så langt sør som til Berlin, varte i om lag 100 000 år, og isens tykkelse fra denne perioden er oppgitt til opp til tre kilometers tykkelse. På grunn av klimaendringer begynte ismassene å smelte for om lag 20 000 år siden, og Østersjøens forgjenger Ancylussjøen (også kalt Baltiske issjøen) ble dannet. Denne innsjøen var et oppdemmet ferskvann, som ifølge tidligere oppfatninger ble tømt for omkring 10 000 år siden gjennom Mellom-Sverige via Mälardalen og Vänern gjennom en passasje som ble kalt «Svea älv». For tiden er den dominerende teorien at tømmingen av issjøen foregikk i flere steg over en lengre periode, og at utløpet mot vest gikk via dagens Göta älv. I den siste fasen av dannelsen av Østersjøen, ble Limneahavet dannet for ca. 4000 år siden. Mälaren er som Vänern en rest av tidligere forbindelser mellom dagens Østersjøen og Nordsjøen.[2]
I steinalderen var Mälaren fortsatt en dyp vik av Østersjøen. Omkring 1000-tallet ble Mälaren gradvis separert fra Østersjøen gjennom en Postglasial landheving.[3] Da vikingtiden endte, lå vannstanden ca. fem meter over dagens nivå. Mälaren ligger i dag gjennomsnittlig ca. 0,7 meter over havet. Innsjøens overflate har steget 0,4 meter sammenlignet med havoverflaten gjennom 1900-tallet på grunn av landhevingen. Ved Mälarens nordlige del skjer det fortsatt en langsom landheving, og landhevingen er større der enn ved innsjøens utløp. Mälaren er for tiden regulert med sluser ved Riksbron for å forhindre at brakkvann strømmer inn i Mälaren ved høyvann i Saltsjön. Slusene blir kun lukket ved de tilfeller hvor havoverflaten er høyere enn Mälarens overflatenivå.
Mälaren består av viker, sund og skjærgårder. Innsjøen har også mange øyer, hvor de største er Selaön og Färingsö (også kalt Svartsjölandet). Antall holmer og skjær med areal inntil ett hektar, er ca. 7800 stykker. Av disse er ca. 6500 mindre enn 100 m². Innsjøens gjennomsnittsdybde er beregnet til å være ca. ti meter, og den største oppmålte dybden, Lambarfjärden utenfor Hässelby, er drøyt 70 meter. Innsjøens form har opprinnelse i forkastninger, åser og daler.
De naturlige av Mälarens utløp er Norrström og Söderström, nord og sør for Stadsholmen i Stockholm. Tapping i Söderström foregår for tiden ved Slussen under Karl Johans torg, men det meste av vannet går via Norrström. Ved høyvann foretas også tapping gjennom Södertälje kanal og Hammarbyslussen. Uttaket er i dag for lite, og oversvømmelser kan forekomme, noe som blant annet truer undergrunnsbanen i Stockholm. Det er planlagt ombygginger blant annet ved Slussen i Stockholm og av Södertälje kanal med tanke på å øke avlastingskapasiteten.
Mälaren drenerer et 22 650 km² stort område. Større tilførselselver innbefatter (regnet mot klokken fra Stockholm) Fyrisån, Örsundaån, Sagån, Svartån, Kolbäcksån, Köpingsån, Hedströmmen, Arbogaån, Eskilstunaån, og Råckstaån. Mälaren har størst vanntilførsel og høyeste vannstand om våren, i forbindelse med snøsmeltingen. På sommeren er ofte vanntilførselen mindre enn fordamping fra overflaten.
Allerede fra 1650-tallet ble det utført ekspedisjoner rundt Mälaren med tanke på oppmåling. Innsjøen ble ansett å være viktig av strategiske og økonomiske årsaker. På den tiden manglet det fortsatt et pålitelig kart over området, og oppmåling av alle viker, øyer og holmer gjorde oppgaven komplisert og utfordrende.[4]
Gripenhielms Mälarkarta var aktuelle fram til 1739, da et nytt, nøyaktig kart over Mälaren ble ferdigstilt av Statens lantmäteriverks direktør Jacob Nordencreutz.
Mälaren har 33 naturlig forekommende fiskearter, noe som gjør den til Sveriges mest artrike innsjø når det gjelder fisk. Utover disse finnes det arter som er satt ut i innsjøen, som kanadarøye, vätternrøye, laks og sjøørret. Av artene i Mälaren er åtte såkalte rødlistede arter, blant andre asp, hornulke og karpefisker. De vanligste fiskene i innsjøen er gjedde, abbor, mort, sørv, flire, brasme, laue, krøkle, gjørs, lake, suter og karuss.[5]
Mälaren ble allerede i 1907 den første innsjøen i Sverige som ble rammet av krepsepest. Båter som trafikkerte Mälaren med kreps i lasten, spredte pesten lengre inn i innsjøen. Mälarens godt holdte bestand av elvekreps døde ut på kort tid. Signalkreps er senere satt ut i innsjøen.[5]
Bever
De senere år har det vært flere beverkolonier rundt Mälaren og på dens øyer. Man kan for eksempel på Kärsön observere trær gnagd av bevere, og også felte trær.
Fugler
De fuglearter som vanligvis hekker på Mälarens skjær, er også de som er vanligst i Østersjøen. De ti mest tallrike artene var i 2005 makrellterne, gråmåke, hettemåke, fiskemåke, stokkand, toppand, kanadagås, kvinand, sildemåke og strandsnipe. I og rundt Mälaren hekker det også fugler som er mindre vanlige, som havørn, grågås, hvitkinngås, storlom, siland og snadderand, hvorav enkelte er sterkt truet i Mälaren. Siden 1994 har det også hekket storskarv ved innsjøen. En av Mälarens mest karaketristiske arter er fiskeørn, som har et av sine sterkest befestede tilholdssteder i verden akkurat her. Det hekker fiskeørn stort sett over hele innsjøen.[6]
Et område av nasjonal interesse
Mälaren med øyer og strandområder er i sin helhet et område som anses å være av særskilt nasjonal interesse. Utnytting av ressurser og andre miljøinngrep har kun tillatelse under enkelte forutsetninger. I sin innstilling sier Länsstyrelsen i Stockholms län blant annet:
Mälarens strandområden bevaras oexploaterade. Områdets prägel av omväxlande natur- och kulturlandskap av skärgårdskaraktär bevaras genom fortsatt jord- och skogsbruk med naturvårdshänsyn. Områdets värden kan minskas genom olika slag av exploatering, t. ex. bebyggelse, eller omfattande kalavverkning. Anordningar för friluftslivet underhålls och kompletteras varsamt med hänsyn till natur och kulturmiljön.[7]
Gjennom sin strategsike beliggenhet mellom Sveriges innland og Østersjøen har Mälaren alltid vært viktig for sjøfarten. I vikingtiden var det viktige bo- og handelssteder her, som Helgö og Birka. I middelalderen ble Stockholm Sveriges og Mälarens viktigste handelssted. Mot vest hadde man Kornhamn for sjøtrafikk til og fra Mälaren, og mot øst hadde man Kogghamn, som var den internasjonale havnen, hvor koggene la til i Hansaepoken. Eksporten besto hovedsakelig av kobber og jern fra Bergslagen, samt huder, pelsverk, tørket og saltet fisk og smør. Nesten ingen av varene ble produsert i selve Stockholm.[8]
Med oppfinnelsen av dampmaskinen tok Mälaren de første stegene inn i den industrielle revolusjon. I august 1818 startet damptrafikken på Drottningholm. I 1821 fikk Stockholm ordinær rutetrafikk til flere steder rundt Mälaren, og i 1828 ble det åpnet en dampbåtshavn i Riddarholmen, som lenge var Sveriges største. I tillegg til passasjertrafikk var innførsel av landbruksprodukter en viktig del av virksomheten.[9]
Fram til 1820-tallet og anleggingen av Södertälje kanal var Slussen i Stockholm eneste forbindelse mellom Mälaren og Østersjøen. Hovedmengden av sjøtrafikk går fortsatt via Södertälje kanal, men Hammarbyleden, som ble åpnet 1930 for å avlaste Slussen, er et viktig knutepunkt mellom Mälaren og Østersjøen. I mellomkrigstiden ble sjøtrafikken tilknyttet Mälaren rammet av krise i forbindelse med biltrafikkens gjennombrudd. Andre verdenskrig innebar en siste blomstringstid for sjøtrafikken her. I de senere tiår har imidlertid den gamle passasjer- og godstrafikken blitt erstattet av turisttrafikk. Allerede i 1903 begynte dampskipet S/S Mariefred å gå uavbrutt i rute mellom Stockholm og Mariefred.[9] Ruten Stockholms stadshus - Drottningholm slott trafikkeres av S/S Drottningholm sammen med søsterfartøyet M/S Angantyr. Foruten i Stockholm er det havner i blant annet Västerås og Köping.
Berefelt, Gunnar: Bilder från en mälarfärd år 1688: Gripenhielms Mälarkarta och dess vyer, Stockholm 1966, Acta Bibliothecae regiae Stockholmiensis, 0065-1060 ; 3 (svenska). Libris 8079223.
