Roches studerte ved Lycée de Tournon i Grenoble og tok sikte på en grad i rettsvitenskap. Etter bare seks måneder ved universitetet sluttet han, for å hjelpe venner av sin far ved å bli handelsmann i Marseille.[4]
Nord-Afrika
Da faren kjøpte en plantasje i Algerie kom sønnen fra Frankrike for å slutte seg til ham 30. juni 1832. Roches tilbrakte de neste 32 år på det afrikanske kontinent.[4] Han lærte seg arabisk ganske fort og ble etter to år rekruttert til oversetter for den franske armé i Afrika. Han tjenestegjorde som offiser (sous-lieutenant) i kavaleriet i Garde Nationale d'Algerie fra 1835 til 1839. General Thomas Robert Bugeaud bad ham om å forhandle med Abd-el-Kader for å få i stand et opphør av fiendtlighetene mot franskmennene. Han skal ha blitt vel ansett blant arabiske stammeledere.[4]
På Bugeauds anbefaling sluttet Roches seg til det franske utenriksdepartement som tolk i 1845. I 1846 ble han sekretær for legasjonen i Tanger og fikk så oppdrag ved den franske misjon i Marokko.
Diplomat
Fra 1855 til 1863 var Roches fransk generalkonsul i Tunis i Tunisia.[5]
Roches ble konsul av 1. klasse i Trieste. Etter tre år ble han utnevnt til konsul i Tripoli. I 1855 ble han konsul i Tunis. Han kledte seg gjerne på araberes vis og ble godt kjent for sin dyktige omgang med skytevåpen og hester.[4]
Den 7. oktober 1863 ble Roches nominert til fransk generalkonsul i Edo i Japan.[trenger referanse]
Roches gikk inn for styrkedemonstrasjoner mot de anti-utenlandske motstandere av shogunatet. Han støttet fullt ut det allierte bombardementet av Shimonoseki i 1864.
Roches hjalp også shogunatet med å modernisere. Han fikk ordnet med opprettelsen av en Ecole Franco-Japonaise, og organiserte byggingen av Yokosuka-arsenalet. I 1866, skrev han til den franske minister Édouard Drouyn de Lhuys:
«Japanernes karakter skiller dem essensielt fra andre orientalske folk... Vi må opptre mot dem med velvilje og verdighet, kritisk men rettskaffent; vi kan ofte appellere til den æres- og stolthetsfølelse som de alle har del av, også hos dem av de lavere klasser... De er glade, livlige og meddelsomme; de heller i vår retning såvel som mot andre utlendinger; hva enn den engelske makts materielle utvikling vil bringe landet, vil de ile til oss alene for reformer.» -Léon Roches, brev til den franske minister Drouyn de Lhuys i 1866.[7]
