Lublinunionen ble undertegnet 1. juli1569 i byen Lublin. Unionstraktaten forente kongedømmet Polen med Storhertugdømmet Litauen, og dannet Det polsk-litauiske samvelde (også kalt «Tonasjonsrepublikken»).[1] De to rikene hadde vært i personalunion siden 1385 og Lublinunionen forente disse i en stat.[2] Unionen var i utgangspunktet ikke spesielt populær i Litauen, da Litauen i praksis ble lillebror i unionen. Men på denne tiden var Litauen i stadig krig med sin russiske nabo i øst, og den litauiske adelen var redd for at Litauen skulle innlemmes fullstendig i Russland. Derfor ble unionen godtatt også i de litauiske områdene.
UNESCO har tatt opp unionsdokumentet i verdens dokumentarv. Lublinunionen er ifølge UNESCO spesiell ved at den ble inngått som en frivillig avtale ved forhandling mellom to uavhengige stater. Union var relativt varig og parlamentet spilte en vesentlig rolle.[3]Acts of Union 1707, som skapte en stat av Skottland og England, er sammenlignbar. Samveldet hadde preg av en moderne stat ved et legalt grunnlag og ikke bare et monarki med personlig lojalitet til kongen. Legitimiteten til myndighetene i denne multietniske staten var med dette ikke bare basert på militær erobring eller dynastibygging ved ekteskap. Kong Sigismund II gikk med på å la adelen i Det kongelige Preussen, Storfyrstedømmet Litauen og Livland få samme friheten som de polske. Samveldet hadde stor grad av desentralisert myndighet til å fatte avgjørelser. På denne tiden vokste den moderne ideen om stat frem basert på konstitusjon og politiske prosesser. Unionen besto til «Polens tredje deling» i 1795.[1]
Litauen beholdt sin egen lovgivning, noe som førte til konflikter da denne ofte ikke var kompatibel med polsk lovgivning og de felles lovene i unionen. Polsk språk og kultur ble etterhvert dominerende i unionen. Blant adel og rikfolk i Litauen og Rutenia utkonkurrerte polsken det rutenske språket. I 1791 ble unionen erstattet av en ny traktat som fullstendig forente de to landene i en enhetsstat.
Historie
Bakgrunn
Det var lange diskusjoner innen undertegnelsen av traktaten.[1] Den litauiske adel var redd for at miste mange rettigheter, da unionen ville likestille deres juridiske status med den langt mer tallrike polske lavadel. Imidlertid hadde Litauen i stigende grad vært på den tapende side i de moskovittisk-litauiske kriger og i den annen halvdel av 1500-tallet stod man overfor trusselen om totalt nederlag i den livlandske krig og inkorporering i Russland. Den polske adel (szlachta) på den annen side var tilbakeholdende med å tilby hjelp til Litauen uten å motta noe til gjengjeld.
På tross av disse forhold styrket den polske og litauiske elite de personlige forbindelser og hadde mulighet for å planlegge sin forente fremtid under økt militært samarbeide i 1560-årene[4]. Sigismund II Augustus, konge av Polen og storfyrste av Litauen, så trusselen mod Litauen og i siste instans mor Polen, og presser allikevel på for unionen og vant langsomt flere tilhengere, inntil han følte tilstrekkelig støtte til å sjalte ut de jordeiere i Ukraina som gikk i mot dets overgang fra Litauen til Polen[4]. En klar motivasjon for Sigismund var at han var den siste regent av Jogailas-grenen og ikke hadde barn eller brødre som kunne arve tronen. Unionen var et forsøk på å sikre kontinuiteten i Jogailadynastiets ambisjoner med personalunionen mellom Polen og Litauen gjennom ekteskapet mellom Jadviga av Polen og Jogaila Algirdaitis.
Lublinunionen var en av de forfatningsmessige endringer som ble krevet for å etablere et formelt valgkongedømme som hersket over de to stater[4].
Sejmen av 1569
Sejmen møttes i januar 1569, nær den polske by Lublin, men nådde ikke frem til en avtale. I protest mot hardt press fra polakkene til å underskrive loven, forlot litauerne under ledelse av Vilnius' voivodMikołaj Radziwiłł Lublin den 1. mars, som fryktet at Sigismund ville treffe sin egen avgjørelse.[1]
Den 26. mars ble kongen tvunget av szlachta til å legge[5][6] de sørlige litauisk-kontrollerte områder i Podlasie, Volhynia, Podolia og Kiev inn under den polske krone. Områdene omfattet over halvparten av det moderne Ukraina, og var dengang en vesentlig del av Storfyrstedømmet Litauen. Den største del av adelen og lavadelen i Rus' ønsket at de litauiske områder ble en integrert del av Polen[7]. Den øverste klasse i disse land var hovedsakelig rutensk og var lojal overfor Litauen. Alle adelige var forpliktet til å sverge lojalitet til den polske krone. De som nektet fikk sin jord konfiskert.
Da litauerne ble tvunget til å vende tilbake til Sejmen under ledelse av Jan Hieronimowicz Chodkiewicz for å fortsette forhandlingene, brukte han en litt annerledes taktikk enn Mikołaj "Rudy" Radziwiłł. Selv om den polske adel ønsket full innlemmelse i Storfyrstedømmet Litauen under den polske krone, fortsatte litauerne med å motsette seg dette og ble kun med på opprettelsen av en føderal stat. Den 28. juni 1569 ble de siste innvendinger overvunnet, og den 4. juli underskrev kongen en traktat i overensstemmelse med dette på Lublin Slott[5].
