Han ble etter studiene fulltids aktiv i partiarbeidet, for det meste i den kommunistiske ungdomsliga, og skrev artikler for dens avis Kinesisk ungdom (senere kalt Proletarungdom og deretter Leninistisk ungdom] I 1927 deltok han både på Den femte nasjonalkongress for det kinesiske kommunistiske parti og Ungdomsligaens kongress, og ble valgt til Ungdomsligaens sentralkomite og tilknyttet dens propagandaavdeling. Han var aktivt involvert i virksomheten for å motvirke Chiang Kai-sheks antikommunistiske kupp, og organiserte kommunistiske grupper i Guangdong.
Han var en støttespiller for Mao Zedong helt fra tidlig av, og var med på den lange marsjen. Han redigerte avisen Røde Stjerne, arbeidet i propagandaavdelingen for Den åttende rutearmé, og var medlem av partiets propagandaavdeling fra 1934. I 1942 ble han sjefredaktør for Frigjøringsdagbladet etter at forgjengeren Yang Song ble syk.
Han var Maos våpendrager under beriktigelseskampanjen i Yan'an i 1940-årene. Lu Dingyi forfattet Vårt grunnleggende syn på jorurnalistikk, som skulle bli sett på som basis for kinesisk kommunistisk jorurnalistikk. Senere ble han Folkerepublikken Kinaspropagandaminister (1943 til 1952, og igjen fra 1954), var medlem av sentralkomiteen fra 1945, og var den som i 1956 fremførte de ord som innledet Maos kampanje La hundre blomster blomstre:
«La hundre blomster blomstre, og hundre skoleretninger kappes».
Senere ble han rehabilitert ved å bli gitt nye ledende poster i Partiet fra 1978.
Lu Dingyis tanker offentliggjort post mortem
I april 2007, over ti år etter hans død, frigav kommunistpartiets ledere pro-demokratiske refleksjoner som Lu Dingyi hadde gjort seg mot slutten av sitt liv. Refleksjonene var blitt nedtegnet av hans sønn Lu De i 1990-årene og ble offentliggjort i partitidsskriftet Yanhuang Chunqiu.
Lu Dingyi mente ifølge nedtegnelsene at Partiet burde gå inn for frihet og demokrati fordi intellektuelle var tilhengere av slike tanker, og Partiet trenger de intellektuelles oppslutning. Han mente at kunstnere og forskere burde innrømmes betydelig rom til å uttrykke seg selv som de selv ville, så lenge de ikke utfordret kommunistpartiets lederrolle. Han mente også at Partiet måtte bevege seg i retning av en form for åpne valg. «Hvis vi skal ha demokrati, er valg det viktigste».
Han mente også at Partiet ikke kunne opptre «både som aktør og dommer» når det gjaldt korrupsjon. Den dømmende oppgaven tilkommer offentligheten, dette er «et grunnleggende trekk ved demokratiet».[2]
Referanser
^BnFs generelle katalog, catalogue.bnf.fr, besøkt 25. mars 2017[Hentet fra Wikidata]