Louis-Claude de Saint-Martin (født 18. januar1743 i Ambroise i Touraine i Frankrike, død 13. oktober1803 i Aulnay) var en fransk filosof og mystiker, som skrev under pseudonymet le Philosophe Inconnu. Ved siden av sin læremester Martinez de Pasqually og sin venn Jean-Baptiste Willermoz, regnes han som en av dem som etablerte Martinismen.
Marki Louis Claude de Saint-Martin, som ga opphav til ’Hjertets vei’, ble født den 18. januar 1743 i Amboise, Frankrike. Det er ikke mye vi vet om hans barndom. Hans mor døde tidlig, og dette tapet hadde trolig betydning for hans personlighet som etterhånden utviklet en høy grad av følsomhet. Forholdet til faren var ikke av det beste. Hans brødre vet vi lite om, men det kan øynes at de familiære relasjonene heller ikke her var særlig gode. Han begynte tidlig å søke etter svar på livets mange spørsmål, og fordypet seg i ung alder i de religiøse tekster han fikk til sin disposisjon.
Saint-Martin begynte etter sin fars ønske å studere juss, men han fant snart ut at dette ikke passet for ham. Lovverkets fordeler for de adelige og det juridiske gallerispill stred mot hans egen karakter. Det var andre lover han søkte etter. Han valgte så å tre inn i det militære på tross av sin filantropiske natur. På hans tid var dette en av de få muligheter man hadde for å reise og samtidig dekke sin egen økonomi. Han var riktignok adelig, men var fra en adelsfamilie som verken besatt store summer eller landområder. Som offiser fikk han tid og anledning til å studere det som opptok ham mest, nemlig det åndelige ved tilværelsen.
Martinez de Pasquallys utvalgte prester - Elus Cohens
I sin tjeneste i Lyons ble han kjent med en annen offiser, Monsieur de Grainville, samt Honoré de Balzacs bror. Disse to var disipler av Martinez de Pasqually, lederen av den Frimureriske Høygradsriten Elus Cohens. Jaques de Livron Joachim de la Tour de la Casa Martinez de Pasqually ble trolig født i 1727 i Grenoble i Frankrike. Hans far var frimurer og hadde fått en patent for å drive losjevirksomhet av den jacobinske prinsen Charles Edward Stuart, som ga ham tittelen Deputert Stormester og embetet til å opprette losjer på eget initiativ. Dette embetet med dets rettigheter var arvelig og ble tildelt hans sønn da han var 28 år gammel. Martinez de Pasqually begynte da å bygge et av de første høygradssystemene i Europa, et system som krevde at medlemmene hadde mestergraden i Johannes-frimureri. Denne riten kalte ham "Ordens des Chevalier Macons Elus-Cohen de L'Univers" –Den Mureriske Ridderorden av de Utvalgte Prester av Universet”. Dette arbeidet var fullbyrdet i 1758. Saint-Martin ble introdusert til Pasqually av sine to kollegaer. Saint-Martin beskriver Pasqually som sin første lærer og mester. Saint-Martins kjærlighet til menneskeheten og til de Guddommelige ting overbeviste på sin side Pasqually om at han hadde funnet en bærende kraft til Elus Cohens. Etter en grundig forberedelse og dyptgående studier, ble Saint-Martin innviet i denne Ordenen rundt slutten av 1760-årene. Gjennom sin doktrine og den svært komplekse esoteriske praksis som Pasqually utviklet ble De Utvalgte Prestene opplært til å tre dypere inn i universets bakenforliggende natur gjennom Innvielser og Teurgi (gr. Teo-urgos-Gudearbeide) – seremoniellmagi med det mål å gjenreise mennesket fra sin nåværende tilstand etter Fallet, og gjenforene det med sitt Guddommelige opphav. Dette viser oss også at denne ordenen var mer en magisk orden enn en frimurerorden. Det varte ikke lenge før den entusiastiske Saint-Martin ble innlemmet i Martinez de Pasquallys indre sirkel. Han forlot det militære, og henga seg til studiet av sin Mesters lære, og fungerte fra da av som hans nærmeste fortrolige og personlige sekretær.
Jean Baptiste Willermoz
En annen fremtredende person i Elus Cohens var Jean Baptiste Willermoz (1730–1824) som ble en nær venn av Saint-Martin. Jean-Baptiste Willermoz ble født i Lyon den 10. juli 1730. Han ble utdannet ved Treenighetsskolen og åpnet sin egen silkeforretning i 1754. Willermoz var i større grad enn Pasqually en strukturert ordensperson som gjennom sitt talent gjorde at ordenens hovedsete ble lagt til Lyon, hvor han hadde drevet en raskt ekspanderende losje. Han møtte i Bacon de la Chevalerie, Deputert Stormester for Elus Cohen i Paris i 1767, noe som snart førte ham inn i Pasquallys krets. Pasquallys teurgiske arbeidsmetode, tuftet på klassisk frimureri, falt Willermoz’ hjerte nært i og med at han tidlig var en svoren frimurerfantast og allerede mester for sin egen losje da han ble medlem av Elus Cohens. Willermoz var derfor trolig i større grad en frimurer enn en teurgist siden han også søkte opptak i det tyske Høygradsfrimureriet ”Den Strickte Observanz” mens han fortsatt arbeidet med Elus Cohens. I begynnelsen samarbeidet Willermoz og Saint-Martin godt, men det viste seg snart en forskjell i deres karakter og temperament, og de var uenige om hvilke metoder som best fører til det ene ønskede mål. Like mye som Willermoz var mer frimurer enn teurgiker, så var Saint-Martin mer mystiker enn frimurer og teurgiker. Da Pasqually døde gikk de to hver sin åndelige vei, men de fortsatte å være venner resten av livet.
I 1772 reiste Pasqually til Port au Prince, Haiti, for å avhente en arv som ventet på ham der. Like før avreisen innsatte han Saint-Martin og Willermoz til medlemmer i Ordenens Suverene Tribunal, med titlene Superieur Juges – Suverene Dommere (Ordenens S. I.). Dessverre døde Pasqually på Haiti to år senere mens han arbeidet med utkast til en kvikkefraksjon av ordenen. Han etterlot en orden som levde av Pasquallys vitaliserende evner, og en sønn som forsvinner under franske revolusjon. Imidlertid kunne ingen arbeide på samme mirakuløse måte som Pasqually, og uten denne grunnleggerens ledelse og naturlige talent døde Elus Cohens sakte ut som en orden. Selv om ordenen selv gikk i dvale, lever dens doktrine videre gjennom Pasquallys arvtakere Willermoz og Saint-Martin, som hver for seg ga den nye former og strukturer.
Willermoz' løsning: En Frimurerisk redningsaksjon
Jean-Baptiste Willermoz så at Elus Cohens dager var talt, og satte igang en redningsaksjon i form av å utvikle høyere og hemmelige grader innen ”Der Strickte Observanz”, og kalte det nye tillegget for ”Chevalies Beneficantes de la Cite Sante” som skulle være en egen klasse på toppen av systemet. Denne fusjonen skulle redde doktrinen til Elus Cohens, men ikke de teurgiske operasjonene. Dette arbeidet ble igangsatt av Willermoz og hans medarbeidere i 1777, og ble vedtatt å skulle krone ”Der Strickte Observanz”, på frimurerkonvensjonen i Willhelmbad i 1778.
Willermoz og hans tilhengere dro hjem til Frankrike for å utføre dette arbeidet, men ble forhindret av revolusjonen som spredde dens medlemmer med vinden. Da revolusjonen var over var også ”Der Strickte Observanz”, som organisasjon, oppløst. Dette førte til at Willermoz sine forandringer forble i de overlevende franske losjene som etterhvert fikk navnet ”Den Rektifiserte Skotske Riten” som lever den dag i dag.
Hjertets vei
Saint-Martin var ikke lenger så begeistret for den tunge teurgien og det rigide frimureriet han hadde arbeidet med i over 20 år under Pasqually. Han skal en gang ha uttalt under en daglang seremoni: ”Er alt dette nødvendig for å nå Gud?” , hvorpå Pasqually skal ha replisert; ”Nei, men vi må være takknemlige for hva vi har.” I 1775 skrev han sin mest berømte bok ”Des Erreurs et de la Verite” -Om Feilene og Sannheten, og valgte i 1777 å forlate Lyons til fordel for Paris hvor han selvstendig videreførte den samme doktrine som han og Willermoz hadde mottatt fra Pasqually, men i en mer forståelig og forenklet form. Dette er opphavet til hva vi idag kaller for ”Hjertets Vei”. Avkledd alle de ytre nødvendighetene Pasqually og Willermoz var avhengige av, rettet han fokuset mot en stille kristen mystisk praksis der meditasjon og kontemplasjon ble viktige elementer. Denne doktrinen underviste han hovedsakelig enkeltvis eller i små sirkler av mennesker, gjerne ved Europas hoff hvor han var en høyt skattet gjest. I disse sirklene formidlet han ikke bare det som gjennom hans egen bearbeidelse kan regnes som Martinistdoktrinen, men også en innvielse som hadde elementer fra Elus Cohens og fra organisasjonen ”De Ukjente Filosofer”, hvis røtter strekker seg tilbake til midten av 1600-tallet, hvor han ble med etter at han forlot frimureriet. Denne innvielsen ga han fritt til dem han mente var rede for den, både kvinner og menn, noe som var radikalt i øvrige esoteriske kretser på denne tiden hvor medlemskap ofte var utelukkende for menn. Frem til utbruddet av den franske revolusjon vekslet Saint-Martin med å enten holde leksjoner for sine studenter, skrive bøker eller reise utenlands hvor han familiariserte seg med andre initierte. Han fikk spesielt interesse for mystikeren Jacob Böhme, ”skomakeren fra Görlitz”, gjennom sin venn Rudolphe Salzmann, fordi Böhmes lære var av samme essens som det han hadde lært av Pasqually. Saint-Martins skrifter og tanker ble svært influert av Böhmes Teosofi etter dette, og han beskrev fra nå av Pasqually som sin første mester, men Böhme som sin største.
Salzmann bodde i Strasbourg hvor Saint-Martin tilbrakte mye tid fremover. Det er også her han kom i kontakt med sin nye orden ”De Ukjente Filosofer”. I 1790 brøt han alle tidligere bånd med Frimureriet og ba om å bli strøket av alle matrikler og medlemslister, noe som avrundet hans forbindelser med Elus Cohens som organisasjon. Samme år reiste han til Russland og ble mottatt ved hoffet der. Her involverte han seg med flere prominente adelsmenn og esoterikere og tok til seg flere elever. Saint-Martin døde i Strasbourg i 1803 og etterlot seg en rekke enkeltmennesker og familier som underviste og initierte nye individer inn i den tradisjon som han selv formidlet.
Verker i utvalg
Des erreurs et de la vérité. 1773. (dt. Übersetzung von Matthias Claudius, Breslau 1782)
Tableau Naturel des Rapports qui existent entre Dieu, l'Homme et l'Universe. 1782.
^arkiv, oppført som Archives Hauts de Seine - Registres d'état-civil - Commune de Chatenay-Malabry - Année 1803, Document E_NUM_CHM211 An XII ( An XII ), consultation.archives.hauts-de-seine.net, besøkt 4. september 2020[Hentet fra Wikidata]
^Autorités BnF, besøkt 9. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
John Michael Greer u.a.: Enzyklopädie der Geheimlehren („The new encyclopedia of the occult“). Ansata Verlag, München 2005, ISBN 3-7787-7270-8.
