Liv Elisabeth Grannes (1918–2004) var en aktiv motstandskvinne i Milorg og agent i den britiske, hemmelige militærenheten Special Operations Executive (SOE) under andre verdenskrig, og var etter sigende Norges høyest dekorerte motstandskvinne.
Det viser seg i ettertid å ikke stemme. KrigsseilerenMargit Johnsen Godø er den høyest dekorerte norske kvinne under andre verdenskrig.
Som kontordame ved politikammeret i Mosjøen hadde hun tilgang til dokumenter og muntlig informasjon som var viktig for motstandsarbeidet. Hun utstedte falske pass og sørget for at dokumenter «forsvant». Hun hjalp også med å holde motstandsfolk skjult og deltok aktivt i meldingstjeneste til fordel for Milorg og SOE. Blant annet bistod hun i smuglingen av britiske våpen inn i Nord-Norge. Hun ble tildelt den britiske George Medal for sin innsats.
Bakgrunn og familie
Liv Grannes ble født i Mosjøen, som eldste barn av skolebestyrer og organist Jørgen Albert Grannes og Emelie Anette, født Vedde, som hadde vært kontordame før hun giftet seg.[4] Liv hadde to yngre brødre, Nils og Einar.
I 1942 ble hun kjent med motstandsmannen Birger Sjøberg, og ble kjæreste med ham. De to giftet seg i sjømannskirken i London 5. juni 1943, der begge deltok i motstandsarbeid for Norge. Hun ble enke allerede året etter at de hadde giftet seg, da mannen ble drept på oppdrag i Norge.[5] Først i 1973 ble det kjent, også for Liv Grannes, at hennes mann hadde levd under falsk identitet. Hans egentlige navn var ikke Birger Sjøberg, men Nils Berdahl, og han var norsk, ikke svensk.[6]
I 1958 ble hun kjent med advokaten og industribyggeren Jens Chr. Hauge, som var tidligere hjemmefrontmann og politiker[7]. De giftet seg høsten 1958 og fikk en sønn sammen.[8]
Hun tok sin ektemanns etternavn ved inngåelse av ekteskap, slik skikken var (Sjøberg 1943–1944; Hauge 1958–2004), men Grannes er det mest brukte i omtale og dokumentasjon av hennes bragder.
Motstandskamp i Milorg og SOE
Det tok atskillig tid før nordmenn begynte å interessere seg for kvinnenes innsats under krigen og okkupasjonen. Det var en feil som kvinnene selv måtte rette opp. Det var ikke å vente at mennene skulle gjøre det. Jeg syntes ikke at jeg hadde noe interessant å fortelle, og forholdt meg derfor taus. De som fikk meg til å forandre syn var kvinnelige venner som sa: «Kvinnene må fortelle, selv om de ikke alle har verdenshistorie å fortelle, om den feilen som er gjort skal kunne rettes opp.
Etter artium ved Orkdal offentlege landsgymnas i 1938 og handelsskole i Trondheim i 1939, reiste hun tilbake til Mosjøen, der hun i 1940 ble ansatt som kontordame på politikammeret.[10]
Hun ble tidlig involvert i illegalt arbeid. Allerede høsten 1940 ble det etablert en motstandsgruppe i Mosjøen, med utgangspunkt i det lokale idrettsmiljøet. Gruppen kalte seg Organisasjonen, et tidlig navn på Milorg, og Grannes brukte konsekvent Milorg om gruppen i sin selvbiografiske tekst «Kvinnene i krig» fra 1996.
Hun var en nyttig medarbeider i Organisasjonen. Hun hadde tilgang til viktig informasjon gjennom sin stilling på politikammeret. Tysk hadde vært hennes beste fag på gymnaset, så hun kunne også lese tyske dokumenter. Hun utstedte falske pass og grenseboerbevis, som hun signerte med sitt eget navn og stemplet «For politimesteren», en svært risikofylt aktivitet.[11][12]
Sammen med to jevnaldrende venninner, Inggjerd Hole og Randi Skjølberg, var hun aktiv i motstandsarbeidet. Hun har selv skrevet at kravet til mot og offervilje nok var det samme for motstandskvinnene som for -mennene, men mens «gutta» ofte var utstyrt med gevær og sprengstoff, brukte hun og hennes venninner «kvinnelist og omtanke og tilsynelatende uskyldighet». Grannes mente at de nøt godt av Gestapos holdning, som var at bare menn kunne være forbrytere: «Nur Männer sind Verbrecher!» De tre venninnene kunne derfor foreta «enklere transporter», med mindre risiko enn mennene. En slik «enklere transport» kunne være å frakte en radiosender i ryggsekken fra Mosjøen til Majavatn i et tog fullt av tyske soldater.[13][14] Venninnene hadde flere oppgaver, de drev en utstrakt meldingstjeneste for Milorg, de bakte brød til frihetskjemperne og holdt dem skjult når de var ettersøkt av fienden. Dette var også militære oppgaver i et okkupert land.[11]
SOE-agent
Stein Evju, en marineløytnant som også arbeidet ved politikammeret i Mosjøen, reiste tidlig i 1941 til Sverige og videre til England. Liv Grannes mente, ut fra det som siden hendte, at han må ha fortalt om henne til både nordmenn og briter. Våren 1941 ble hun oppsøkt av motstandsmannen Odd Sørli. Han var medlem av Kompani Linge, som var underlagt SOE. Sørli ba henne være kontakt i Mosjøen for ham og britene. Grannes stolte på ham, og sa ja. Dermed ble hun en av de første agentene for SOE i Nordland.[15] Hun skulle være en slags stedlig representant, lyttepost og organisasjonssekretær for innkomne agenter,[16] og rapporterte til Malcolm Munthe i Stockholm gjennom «Trondheimsavdelingen». Dette var et illegalt arbeid som måtte holdes adskilt fra det hun allerede gjorde for den lokale motstandsbevegelsen.[10] Ikke engang Milorg kjente til at hun var SOEs spesielle kontakt som holdt kommunikasjonslinjen Stockholm–Trondheim–Mosjøen åpen ut året.[15][11]
De britiske militære interesserte seg for Helgeland, som kunne være et egnet invasjonssted, og da var det viktig å ha velutrustede og trenede motstandsfolk bak tyskernes linjer. I 1941/1942 sendte britene tre grupper med spesielt utdannede norske frihetskjempere til Helgeland. Gruppene – Archer, Heron 1 og Haron 2 – var utstyrt av SOE, og ble også styrt av dem. Gruppene hadde fått oppgitt Liv Grannes som stedlig kontakt, og oppsøkte henne ved ankomst. Hennes oppgave var blant annet å finne steder der gruppene kunne oppholde seg rimelig trygt. Hun skaffet en del av dem innkvartering hos sin tante Dagfrid og onkel Erling Grannes på småbruket Tangen ved Majavatn.[17]
Liv Grannes ble kjent med Birger Sjøberg våren 1940. Han hadde en tid deltatt i Vinterkrigen i Finland, men reiste tilbake til Norge etter krigsutbruddet 9. april 1940. Han deltok antagelig i felttoget til hele Sør-Norge falt, og flyktet deretter til England.[18] Motstandsmannen Martin Linge jaktet på talenter til spesialoppdrag, og ble oppmerksom på fenrik Birger Sjøberg. Han ble tatt opp i SOE i august 1941, og ble sendt på oppdrag på Helgeland samme høst. Sjøberg var opprinnelig med i Archer, men måtte forlate gruppen på grunn av en kjeve- eller tannbetennelse.[19]
Gestapo viste interesse for Grannes' arbeid på politikammeret, og hun følte stadig at hun ble skygget.[11] I juli 1942 tok hun ferie og reiste til Trondheim. Etter ferieoppholdet reiste hun først til Majavatn for et kort besøk hos sin onkel og tante, og deretter til Stavassdalen, der hun skulle møte Sjøberg for å hjelpe ham med maskinskrivning av rapporter som skulle til England. Hun skulle selv være med til England som kurér. Sjøberg vurderte situasjonen slik at Grannes var i fare og måtte ut av landet.[20] Dette ble det ikke noe av før i slutten av september 1942. Før den tid var det dramatiske trefninger mellom okkupanter og motstandsfolk på småbruket Tangen ved Majavatn.
Catalinaen som Grannes skulle blitt fløyet ut med kan ha vært det legendariske «Vingtor»
Gestapo kom på sporet av den lokale motstandsbevegelsen i 1942. Henry Rinnan, som jobbet som agent for tyskerne, var blitt klar over at det foregikk noe i Vefsn. Flere av hans menn reiste rundt i området som provokatører og infiltrerte det voksende motstandsmiljøet.[21] Det hele kulminerte 6. september 1942 med den såkalte Majavatn-affæren som utspilte seg på gården til Grannes' tante og onkel på Majavatn, der Liv Grannes hadde sørget for at en gruppe motstandsfolk hadde fått opphold. Rinnanbanden hadde arrestert og torturert en av motstandsmennene, som «sprakk» (ga hemmelig informasjon til torturistene) og ble tvunget til å lede Gestapo til Tangen, som han hadde oppgitt som hovedsenteret for en aksjon som var på trappene.[21] Der kom det til alvorlige trefninger mellom Gestapo og motstandsbevegelsen. Dette resulterte i en lokal opprulling med påfølgende drap på på 23 menn, de fleste fra området rundt Majavatn, men også ti sonofre i Trondheim ble drept, som hevn for de to–seks[22] tyskerne som hadde falt i kampen.
Liv Grannes slapp unna represaliene etter Majavatn-affæren. Hun var blitt tipset av en tysk offiser som trolig var «litt betatt» av henne, og kom seg bort fra hjemmet i tide.[23] Etter dette var hennes dager som hemmelig agent over. Hun fikk ordre fra London om å begi seg ut til øya Selvær, for å bli hentet av et britisk Catilina-sjøfly. Sjøberg hadde fått en tilsvarende ordre.[11] På grunn av dårlig vær kom de seg ikke ut til flyet i tide, så de tok inn hos et ektepar i Selvær og lå i skjul der.[24] Sjøberg fikk nå ordre fra London om å holde seg i sitt område, Grannes skulle ta seg over til Sverige, og derfra bli med et fly over til England. Hun kom seg til Stockholm og ble tatt hånd om av folk ved den britiske ambassaden, før hun 30. september 1942 kom med et fly over til England.[11]
Motstandskamp fra London
Liv Grannes på jobb i London under krigen
Foto: N.N./Helgeland Museum
I London fikk hun raskt jobb i det norske forsvarets kontorer der, men søkte seg til nordisk avdeling av SOE. Hun fikk stillingen, etter å ha blitt sikkerhetsvurdert, slik alle som skulle arbeide for SOE ble.[25] Resten av krigen arbeidet hun blant dem som hadde til oppgave å føre det hemmelige militære arbeidet videre på lengre sikt.[11] I 1943 kom også Birger Sjøberg til London, og i juni samme år giftet Liv Grannes seg med ham i den norske sjømannskirken i London.
I juli 1943 ble Grannes oppsagt fra sin stilling ved SOE. Grunnen som ble oppgitt var at ektefeller ikke kunne jobbe der samtidig. Hun fikk ny jobb ved Forsvarets Overkommando høsten 1943, fra sommeren 1944 som sekretær for oberst Øwre.[26]
I september 1944, det året Grannes var blitt enke, søkte hun om å bli sendt på oppdrag til Norge, men fikk avslag. Hun kom først tilbake til Norge og Mosjøen etter frigjøringen i 1945.[5]
I 1946 skrev Helgeland Arbeiderblad om henne:
«Få norske kvinner er blitt så høyt og rikt dekorert både med engelske og norske medaljer for krigsinnsats som Liv Grannes fra Vefsn.»[27]
Etter krigen
Flere av Liv Grannes' slektninger hadde vært engasjert i motstandskampen. Alle i hennes nærmeste familie overlevde. Hennes far kom hjem fra Falstad fangeleir i julen 1944. Etter frigjøringen kom hennes bror Nils hjem fra Sachsenhausen, yngstebror Einar kom også hjem, etter å ha sittet i «de dødsdømtes tårn» på Akershus.[11]
I 1946 ble Liv Grannes tildelt den britiske Georgsmedaljen, som belønning for sin heltemodige innsats.[28][29][30]
I årene 1945–1949 hadde Liv Grannes ulike jobber ved sykehus og institusjoner. Høsten 1949 fikk hun et engasjement ved professor Gabriel Langfeldts psykiatriske klinikk på Blindern. Hun arbeidet innen ettervern for dem som ble utskrevet. Dette interesserte henne, og hun ønsket å utdanne seg til sosialarbeider, spesialisert innen psykiatri. Hun fikk et stipend og reiste til London igjen. Denne gang for å studere ved universitetssykehuset Maudsley Hospital, som var del av University of London.[31]
I 1951 dro hun tilbake til Norge. Hun hadde ønsket å bli i England, men der var det ingen jobb å få, så hun returnerte til Langfeldts klinikk.[32]
Hauges gravminne på Nordstrand kirkegård
Foto: Stig Rune Pedersen
Grannes fortsatte å jobbe hos Langfeldt også etter at hun giftet seg med Jens Chr. Hauge i 1958. Etter 1962 hadde hun ikke lønnet arbeid. Hun var hjemmehusmor, vertinne og mor, i tillegg til å være aktiv som pasientvenn og i Lingeklubben, en forening dannet i 1947, i hovedsak av nordmenn som hadde jobbet for SOE i Lingekompaniet.[8]
30. november 2004 døde Liv Grannes, 86 år gammel. Hun er gravlagt på Nordstrand kirkegård.
Ettermæle
Etter krigen ble Liv Grannes gitt «stor honnør og omtale» for sin deltagelse og medfølelse overfor dem som mistet noen av sine under krigen. Fra enkelte hold ble det sagt at hun var den eneste som husket de etterlatte da det hele var slutt.[33]
I 2021 ble en ny hurtigbåt oppkalt etter Liv Grannes. MS «Liv Grannes» trafikkerer sambandene Sandnessjøen–Herøy–Gardsøya/Vega–Brønnøysund–Rørøy og Brønnøysund–Sandnessjøen.[35]
Dokumentarfilm
I 2021 var det premiere på den norske filmen Nordlands Jeanne d’Arc om Liv Grannes' innsats under krigen. Regissør Fredrik Horn Akselsen og produsent Rune Trondsen i Nordic Stories Nord stod bak filmen, som ble vist på NRK den 8. mai 2021.[29][36]
^«Norske kvinner under andre verdenskrig kommer frem i lyset». www.aftenposten.no. 8. mars 2021. Besøkt 2. oktober 2023. «Hvem: Liv Elisabeth Grannes (gift Hauge) (1918–2004). Fra Mosjøen i Vefsn kommune i Nordland. | Hva: Var britisk SOE-agent (Special Operations Executive) under krigen. Hjalp til med smugling av britiske våpen til Nord-Norge. Grannes ble i 1946 dekorert med George-medaljen, for sitt arbeid i hjemmefronten. Hun virket i distriktet rundt Mosjøen og senere i London, hvor hun arbeidet i Forsvarets overkommando, de hemmelige tjenestene. | Etter krigen var Grannes symptomatisk nok mest kjent som ektefellen til motstandsmann og senere statsråd Jens Chr. Hauge. For de fleste var det ukjent at hun selv hadde vært svært delaktig i motstandskampen. | I 1942 fryktet hun som skulle bli Norges høyest dekorerte kvinne under krigen, for sitt liv.»
^ab«Nordlands Jeanne d'Arc». nrk.no. 8. mai 2021. Besøkt 2. oktober 2023 – via nrk.no. «Liv Grannes fra Mosjøen var den høyest dekorerte kvinnen etter andre verdenskrig, men historien om bragdene hennes forsvant. Hvorfor?»
^N.N. (16. oktober 1946). «29 nordmenn dekorert i den Britiske Ambassade : spesiell hyldest til fenrik Liv Sjøberg». Morgenbladet.
Grannes, Liv (1996). «Kvinnene i krig». Spor etter mødrene. Kvinneprosjektet – Mosjøen og omegn næringsselskap. s. 145–150. ISBN8299391806. [e-bok fra nb.no]
Hauge, Jørgen Chr. (2020). I krig og kjærlighet : om Liv Grannes/Sjøberg/Hauge. Helgeland Museum. ISBN9788292785140.
Jonassen, Mari (2020). Norske kvinner i krig 1939–1945. Oslo: Aschehoug. ISBN9788203267512.
