Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden Storkors av Æreslegionen (2015)[5] Kommandør av Ordre des Palmes académiques Offiser av Québecs nasjonalorden (1998)[6] Stjerneordenen Storkors av Frihetsordenen[7] Storkors av republikken Polens fortjenstorden Order of Bethlehem Storkors av Alaouite-ordenen (1997)[8]
Jospin var det annet av fire barn og kom fra en sørvestlig forstad til Paris. Han stammet fra en reformert-protestantisk familie (L’Église réformée de France, med bakgrunn i de kalvinistiske hugenotter) av venstreradikal orientering.[trenger referanse]
I 1981 ble han valgt til førstesekretær for Parti socialiste. I denne funksjon i sosialistpartiet var han en av president François Mitterrands nærmeste menn under hele nittenåttitallet.[trenger referanse] I denne periode var rivaliseringen mellom Jospin og en annen av Mitterrands tilhengere, statsministeren Laurent Fabius, påtagelig.[trenger referanse]
I 1988 ble Jospin sports- og undervisningsminister. Etter fire år som undervisningsminister i Michel Rocards og i Édith Cressons regjeringer tilhørte Jospin dem som ble tildelt skylden for sosialistpartiets tap i lokalvalget i 1992.[trenger referanse] Da regjeringen ble omdannet under den nye statsministeren Pierre Bérégovoy ble Jospin derfor byttet ut.[trenger referanse]
Da Jospin i valget året derpå dessuten tapte sin plass i nasjonalforsamlingen gjorde han kjent han at han ville trekke seg tilbake fra politikken.
To år senere, i 1995, stilte Jospin som kandidat for å bli sosialistpartiets kandidat i presidentvalget. Han tapte i presidentvalget mot Jacques Chirac. Stemmeandelene var 47,4 % for Jospin, mot 52,6 % for Chirac.
Etter denne overraskende fremgangen kom han tilbake som førstesekretær for sosialistpartiet. Forut for parlamentsvalget i 1997 bygde han en bred koalisjon under ledelse av sosialistpartiet med blant annet det franske kommunistpartiet, det radikale parti og De grønne. Etter parlamentsvalget ble Jospin Frankrikes statsminister.
Til de større reformer hans regjering gjennomførte hører en senkning av den generelle arbeidstiden til 35 timer i uken. Han stilte på nytt som kandidat ved presidentvalget i 2002, men tapte i første runde. Chirac fikk i den første runden flest stemmer (19,7 %), mens nummer to ble Jean-Marie Le Pen med 17,1 %. Jospin fikk 16,1 %. Han gikk av som statsminister kort tid etter.
^«Biographie». archives.gouvernement.fr. Arkivert fra originalen 31. mars 2019. Besøkt 31. mars 2019.
^Norges statskalender 2011. Norwegian Government Yearbook. Fortegnelse over konstitusjonelle organer og statsforvaltningen mv., Oslo: Kommuneforlaget, s. 657.
.jpg)
