Der representerte hun Democrazia Cristiana fra 1946 til 1960 i kommunerådet. I 1964 stilte hun som kandidat for samme partiliste og ble innvalgt i Consiglio della Provincia autonoma di Bolzano (Trentino-Sørtirols Landråd), og kunne som første kvinne ved siden av Waltraud Gebert-Deeg i Sørtirols landdag. Fra 1965 til 1969 var hun landråd for sosialvesen og helse i kabinettet Magnago II.
Hun ble etterhvert tiltrukket av marxismen og var med på å grunnlegge den venstreorienterte dagsavisen Il Manifesto. Dette førte til at hennes karriere som dosent ved Università Cattolica tok slutt, og til brudd med Democrazia Cristiana. Samtidig engasjerte hun seg i sekstiåtterbevegelsen og begynte en hektisk virksomhet som publisist.
I 1972 publiserte hun boken Per un movimento politico della liberazione della donna; med den inntok hun en ledende rolle i italiensk feminisme.[4] Hennes partipolitiske aktivitet som troende kristen spredte seg inn i det venstrepolitiske miljø; hun tilhørte blant annet Democrazia Proletaria.
I boken Nonviolenza. Le ragioni del pacifismo (2004) beskrev Lidia Menapace sammen med Fausto Bertinotti og Marco Revelli nødvendigheten av at kommunismen/sosialismen vendte seg bort fra forestillingen om en væpnet revolusjon, og istedet engasjerte seg for pasifismen.
I 2018 gikk hun med til å stille til Senatet for partiet Potere al Pololo!, men partilisten maktet ikke å komme over sperregrensen på tre prosent, og dermed ble hun ikke valgt.[5]
I 2019 utnevnte selskapet Politika henne til Sør-Tirols «årets politiske personlighet» for året 2018.
Menapace døde den 7. desember 2020 i Bolzano av covid-19, i en alder av 96 år.[6]
Publikasjoner i utvalg
Per un movimento politico della liberazione della donna. Verona 1973
Economia politica della differenza sessuale. Rom 1987
^abSiglinde Clementi: Die sanfte Revolution. I: Gottfried Solderer (utg.): Das 20. Jahrhundert in Südtirol. Autonomie und Aufbruch. Bind IV: 1960–1979, Edition Raetia, Bozen 2002, ISBN 88-7283-183-0, s. 117.