Lønnsnemnd kan være både frivillig og tvungen.
Frivillig lønnsnemnd
Frivillig lønnsnemnd betyr at tariffpartene fraskriver seg retten til selv å avslutte forhandlinger. For eksempel fordi de ser at de ikke kommer til noen løsning selv etter mekling. Resultatet blir da overlatt til en tredje part for avgjørelse.
Tvungen lønnsnemnd
Tvungen lønnsnemnd er i norsk arbeidsliv et tvangstiltak som myndighetene kan iverksette for å stoppe en pågående arbeidskonflikt. Nemnden iverksettes ved særlover etter forslag fra regjeringen til Stortinget. Dette betyr at myndighetene griper inn og beslutter at tvisten skal avgjøres ved lønnsnemnd, normalt Rikslønnsnemnda. Internasjonale konvensjoner som verner organisasjonsfriheten og streikeretten setter klare grenser for bruk av tvungen lønnsnemnd. Slik disse tolkes, er det bare adgang til å gripe inn i arbeidskonflikten dersom konflikten setter liv, helse og personlig sikkerhet i fare for hele eller deler av befolkningen («vitale samfunnsinteresser»).
Samtidig oppfordres partene til å avslutte aksjonene (streik eller lockout) umiddelbart, selv om det kan ta litt tid før Stortinget får behandlet loven. Dersom Stortinget ikke er samlet, kan regjeringen vedta tvungen lønnsnemnd gjennom en provisorisk anordning.
Ved tvungen lønnsnemnd innsettes Rikslønnsnemnda. Lønnsnemnda er oppnevnt av Regjeringa, og begge partene er med. Det vedtaket lønnsnemnda gir, er bindende for begge parter. Saken kan ikke bringes inn for andre organer etter at den har vært behandlet av tvungen lønnsnemnd.
Norge er blitt kritisert for å ha ofte benyttet seg av brede og lite restriktive kriterier for å iverksette tvungen lønnsnemnd, blant annet av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen.[1]
Referanser
- ^ Røste, Ole Bjørn (2008). Politikk og økonomi – for statsvitere. Oslo: Gyldendal Akademisk. Side 300. ISBN 978-82-05-38154-4
Autoritetsdata
