Den svenske skulpturgruppen «Bronskvinnorna» utenfor Konsthallen i Växjö, gjort av kunstneren Marianne Lindberg De Geer: en kvinnene er meget mager mens den andre er det motsatte. Kunstverket er en demonstrasjon mot samfunnets opptatt av hvordan folk ser ut.
Kroppsakseptbevegelsen også kjent på engelsk som «fat acceptance movement», bokstavelig «bevegelse for aksept av fedme». Andre engelske betegnelser er «size acceptance movement» («bevegelse for aksept for størrelse»), «fat liberation movement» («feit frigjøringsbevegelse»), og «fat power» («feit makt») er en grasrotbevegelse for å endre samfunnets holdninger overfor lubne, feite, tjukke og overvektige mennesker.
Sumo bryting
Bakgrunn
Aktivisme vedrørende samfunnsmessig aksept av tjukke mennesker dekker tallrike fronter, men kan generelt beskrives som forsøk på å endre samfunnsmessige, indre, og medisinske holdninger. Bevegelsen hevder at tjukke mennesker er mål for hat og diskriminering[1], og at tjukke kvinner er utsatt for et større samfunnsmessig press enn tjukke menn.[2][3][4] Hat og mangel på respekt for tjukke mennesker oppleves mange steder, inkludert i media, hvor tjukke mennesker ofte latterliggjøres[5][6][7], eller presenteres som noen man bør synes synd på.[8] Diskrimineringen kommer i form av mangel på lik tilgang til transport og sysselsetting.[9]
Forkjemperne hevder at sosialt anti-fett stigma og aggressiv reklamering for slankevirkemidler har ført til en økning i psykologiske og fysiologiske problemer blant tjukke mennesker[2]. Forkjempere for kroppsaksept står fast ved at mennesker i alle størrelser og former kan arbeide for god fysisk form og helse.[10][11][12][13] De tror at helse er uavhengig av kroppsvekt. Derfor fremmer forkjemperne «Health At Every Size» («Helse uansett størrelse»), filosofien som sier at man kan strebe etter god mental og fysisk helse uavhengig av fysisk fremtoning eller størrelse.
Gjennom arbeidene til forfattere som Paul Campos og Sandy Szwarc, har kroppsakseptbevegelsen argumentert for at leger burde behandle helseproblemene til mennesker i alle størrelser, i troen på at helseproblemer ikke defineres av vekt og deles av mennesker i alle størrelser, tjukke og slanke. Enkelte innen bevegelsen har hevdet at de helsemessige risikoene ved fedme har blitt overdrevet og feilrepresentert, og brukt som et skalkeskjul for kulturelle og estetiske fordommer mot fett.
Kroppsaktivisme forblir en marginal bevegelse.[14] Organisasjoner som National Association to Advance Fat Acceptance (NAAFA) og International Size Acceptance Association (ISAA) har relativt lave medlemstall, og interesserte personer tenderer til å være samlet i klynger i større byer og spredd over små og medium store internettsamfunn.
Historie
Under den første delen av 1800-tallet ble fedme sett på som skadelig for samfunnet, ved at effektivitet minsker, og ved at tjukke mennesker forstyrrer arbeidsproduktiviteten i amerikanske kystområder.[15] Denne typen historier og synlighet ga opphav til kroppsakseptbevegelsen, som startet opp sent på 1960-tallet, selv om dens vesen som en grasrotbevegelse gjør det vanskelig å kartlegge milepælene med nøyaktighet.[16][17] Som andre sosiale bevegelser fra denne tidsepoken, besto kroppsakseptbevegelsen, opprinnelig kjent som «Fat Pride», «Fat Power», og «Fat Liberation», ofte av mennesker som benyttet seg av improvisasjon. En «Fat-in» ble arrangert i New York's Central Park i 1967.[18] «Fat-in» aksjonen besto av en gruppe på 500 mennesker som spiste, bar plakater og fotografier av Sophia Loren (ei skuespiller berømt for sin figur), og brente slankebøker.[19]
Flere grupper ble dannet i denne perioden for å fremme kroppsakseptagendaen. I 1969 dannet William Fabrey en sosial klubb som fremmet «Fat Pride» kalt National Association to Aid Fat Americans, senere omdøpt til National Association to Advance Fat Acceptance. I 1973 brøt en radikal ving av NAAFA ut for å danne en selvstendig gruppe, Fat Underground, som fremmet en sterkere aktivistfilosofi. De var inspirert av filosofien til Radical Therapy Collective, en feministisk gruppe som mente at mange psykologiske problemer ble forårsaket av undertrykkende sosiale institusjoner og praksiser. Fat Underground, grunnlagt av Sara Fishman (senere Sara Aldebaran) og Judy Freespirit, protesterte mot den voksende graden av fordommer mot fedme i det vitenskapelige miljøet. De var opphavet til uttrykket «a diet is a cure that doesn't work for a disease that doesn't exist» (en diett er en kur som ikke fungerer for en sykdom som ikke eksisterer).[20]
Kort tid senere flyttet Fishman til New Haven, Connecticut, hvor hun, sammen med Karen Scott-Jones, dannet «New Haven Fat Liberation Front», en organisasjon som liknet på «Fat Underground» i dens utstrekning og fokus. I 1983 samarbeidet de om å gi ut Shadow on a Tightrope, en bok som representerer det tidligste stadiet i utviklingen av feltet kroppsaktivisme[21] Boken samlet et antall essayer om kroppsaktivisme som opprinnelig ble utgitt av «Fat Underground», i tillegg til dikt og artikler fra andre forfattere. På 1980- og 1990-tallet var det en økning i aktivistorganisasjoner, utgivelser, og konferanser[16][17]. På 1980-tallet begynte anti-slanke-programmer og modeller å dukke opp i forskningslitteraturen som svar på ny informasjon som motbeviste vanlige myter rundt fedme[2].
Den moderne bevegelsen
Medlemmer av den moderne bevegelsen oppfatter negative samfunnsmessige holdninger som vedvarende, og som noe som er basert på antagelsen at tjukkhet reflekterer negativt på et menneskes karakter.[22][23] I dag fortsetter kroppsakseptbevegelsen å strebe etter forandringer i samfunnsmessige, indre, og medisinske holdninger overfor tjukke mennesker. Forkjemperne engasjerer seg i offentlig utdannelse om det de beskriver som myter om fett og tjukke mennesker.[24] Organisasjoner avholder konferanser; inkludert «NAAFA»[25], «Association for Size Diversity and Health»[26], «No Lose Annual Conference»[27], og «FatGirl Speaks».[28] Flere bøker har blitt skrevet om emnet, inkludert Fat!So? You don’t have to apologize for your size, av Marilyn Wann, Tipping the Scales of Justice: Fighting Weight-Based Discrimination, av Sondra Solovay, Largely Happy: Changing your mind about your body, av Lynda Finn, og Don’t Diet, av Dale Atrens.
I de senere år, har flere forfattere skrevet for å fremme kroppsaksept. Relaterte online magasiner er blant annet Fat!So?[29], og Figure 8[30], relaterte blogger er Kate Harding's Shapely Prose, Big Fat Blog[død lenke], og The F Word. Flere nettsider har sprunget opp for å hjelpe tjukke mennesker med å finne fett-vennlige tjenesteleverandører og produkter. Mange bøker er blitt publisert som utfordrer den medisinske påstanden at fett skaper dårlig helse og setter søkelyset på problematikken rundt den vekt-baserte diskrimineringen tjukke mennesker blir utsatt for av medisinske fagfolk og samfunnet generelt.[31][32] Størrelsesbasert diskriminering har hatt økende dekning i kunsten, også. Teater- og framføringsgrupper som The Padded Lilies, Big Burlesque og Fat Bottom Revue, blant andre, bruker med overlegg tjukke kropper i showene sine.
Der har også vært en fremvoksende gren av politiske og sosiologiske studier om fedme, noen med en kroppsaktivistisk agenda, under utvikling innen akademia. American Popular Culture Association har et område innen «fat studies» og inkluderer regelmessige paneldiskusjoner om emnet. I tillegg, har studentgrupper med kroppsakseptagenda dukket opp på flere colleges inkludert Hampshire, Smith, og Antioch. I tillegg til det bevegelsen gjør for å øke offentlig oppmerksomhet, har det vært en bølge innen studier både for og imot tjukkhet i vitenskapelige tidsskrifter.
Problemstillinger innen bevegelsen
Et stridspunkt i bevegelsen finner man mellom de tjukke menneskene som forsøker å gå ned i vekt og de som ikke gjør det. Motstanderne av vekttap siterer den høye prosentandelen av alle forsøk på permanent vekttap som feiler, og de mange farene ved fedmekirurgi og vekt svingninger som følge av «jojo-slanking».
På grunn av iboende språklige misforståelser og ulike definisjoner av ordet «aksept», mener noen kroppsaktivister uttrykket refererer til enhver tjukk person som kjemper for like rettigheter og muligheter, uavhengig av hvorvidt vedkommende mener at jakten på reduksjon av en persons kroppsmasse er gjennomførbart. Andre kroppsaktivister definerer kroppsaksept mer strengt, og bruker det uttrykket bare for tjukke folk som ikke strever etter en reduksjon i sin kroppsmasse, og bruker uttrykk som kroppsaktivist for å beskrive tjukke mennesker og allierte som arbeider mer generelt med borgerrettslige problemstillinger knyttet til tjukke mennesker.
I praksis er den eneste måten å vite hvordan et bestemt individuelt medlem av gruppen stiller seg til forsøk på vekttap å spørre, eller lese bestemte kommentarartikler om emnet.
En annen vanlig skilnad i kroppsaksept samfunnet er ulike holdninger til samfunnet for øvrig, spesielt slanke mennesker. Kroppsakseptsamfunnet deler seg vanligvis inn i to kategorier. Den ene er de som føler at diskriminering rettet mot slanke mennesker hindrer deres sak. Den andre siden ser slanke mennesker som fienden, eller delvis årsaken til deres sosiale stigma; noen kommer denne gruppen i møte med hån av slanke mennesker.[33]
Mange studier viser sannsynligheten for dårlig helse øker hos mennesker med fedme[35][36][37][38][39], selv om aktivistene hevder at dette delvis kan tilskrives stigma som tjukke mennesker møter i hverdagen, og at disse menneskene unngår leger på grunn av inntrykk av vektdiskriminering hos den medisinske profesjon.[40] I 2006, ble det av Center for Disease Control and Prevetion anslått at 10 prosent av dagens helsekostnader i USA skyldes fedme.[41] En nederlandsk studie konkluderte med at levetidskostnadene for fedme er mindre ettersom disse individene dør i en tidligere alder, mens personer med fedme har høyere årlige helsekostnader.[42]
Det er mange helsemessige problemer forbundet med fedme, blant annet hjertesykdom, kreft, diabetes, høyt blodtrykk, og ledd problemer forårsaket av overbelastning av skjelettet med for mye vekt. Studier viser at fedme reduserer forventet levealder.[43][44] Ifølge offentlige personer fører utbredt fedme til betydelige økonomiske konsekvenser for samfunnet.
Samfunnskritikk
Posisjonene til kroppsakseptaktivister har utløst kritikk. Samtidig som de anerkjenner at lubne og tjukke mennesker er utsatt for upassende diskriminering eller press, mener noen kritikere at talspersonene for kroppsaksepts mål om ubetinget aksept av fett i seg selv er usunne. En studie konkluderte med at «risikoen for død av alle årsaker, hjerte- og karsykdommer, kreft eller andre sykdommer øker i hele utvalget av moderat og alvorlig overvekt for både menn og kvinner i alle aldersgrupper.»[43] Den samme studien fant også at dødelighetsrisikoen forbundet med «overvekt» er større for hvite enn for svarte, noe som fører til spørsmål om hvorvidt ett sett med standarder for hva som utgjør helse kan påføres likt over demografiske grupper.
Kritikere hevder også at å akseptere fett vil gjøre det mindre sannsynlig at folk vil håpe å oppnå en «sunn vekt». Det vanlige mantra innen kroppsaksept, at «slankekurer ikke virker», kan påvirke en person med behov for en sunnere livsstil til ikke å gjøre ansvarlige og potensielt gunstige endringer i spisevanene sine. Forskning har vist at fedme oftest er forårsaket av en kombinasjon av for mye kalorier i kosten, mangel på fysisk aktivitet, og genetisk disposisjon.[45][46]
Eksperter ved The London School of Hygiene & Tropical Medicine publiserte en studie som tyder på at, da tjukke mennesker spiser 18 % mer enn gjennomsnittet, bidrar de urettferdig mye til klimaendringer og sult i verden. Dr David Haslam, av National Obesity Forum (Storbritannia) svarte med si at «Det (studiet) er faktisk diskriminerende mot tjukke mennesker. De er et lett mål for øyeblikket, men jeg tror årsakene til klimaendringer og stigende matvarepriser er mye mer komplekse.»[47]
^abcB. E., Robinson; Bacon, J. G. (1996): «The «If Only I Were Thin…» Treatment Program: Decreasing the Stigmatizing Effects of Fatness» i: Professional psychology, research and practice (Arlington, Virginia, USA: American Psychological Association) 27 (2): 175–183. doi: 10.1037/0735-7028.27.2.175. ISSN0735-7028. OCLC8996897
^Greenberg BS, Eastin M, Hofschire L, Lachlan K, Brownell KD (2003). «Portrayals of overweight and obese individuals on commercial television.» Am J Public Health. Aug;93(8):1342-8.
^Ikeda JP, Hayes D, Satter E, Parham ES, Kratina K, Woolsey M, Lowey M, Tribole E (1999): «A commentary on the new obesity guidelines from NIH» i: J Am Diet Assoc. Aug;99(8):918-9.
^Chang, V. W.; Christakis, N. A. (2002): «Medical modelling of obesity: a transition from action to experience in a 20th century American medical textbook» i: Sociology of Health & Illness24: 151–177. doi: 10.1111/1467-9566.00289
^«Obese blamed for the world's ills», BBC, 16. mai 2008. Sitat: «Really, it (the study) is discriminatory towards obese people. They are an easy target at the moment, but I think the causes of climate change and rising food prices is much more complex.»
