Korshøyden (litauisk: Kryžių kalnas) i nærheten av Šiauliai i Litauen er en samling kors av forskjellige størrelser. Korshøyden ble i Sovjet-tiden jevnet med jorden med bulldoser, men vokste raskt opp igjen.
Antall kors er vanskelig å fastslå. Souvenirselgere på gaten selger kors som man kan legge igjen.
Stedet har gjennom tidene blitt et symbol på den litauiske katolisismens fredelige utholdenhet, til tross for trusler den har stått overfor gjennom historien. Etter den tredje deling av polsk-litauiske samveldet i 1795 ble Litauen en del av russiske imperiet. Korshøydens opprinnelse er knyttet til to mislykte opprør av polakker og litauere mot russiske myndigheter, novemberoppstanden i 1831 og januaroppstanden i 1863. Etter opprørene begynte familier som ikke kunne finne likene av døde opprørere å sette opp symbolske kors på stedet til en tidligere bygdeborg.
Da den gamle politiske strukturen i Øst-Europa falt fra hverandre i 1918, erklærte Litauen igjen sin uavhengighet. I denne perioden ble Korshøyden brukt som et sted for litauere å be for fred for sitt land, og for de kjære de hadde mistet i løpet av den litauiske uavhengighetskrig.
Stedet fikk igjen en spesiell betydning i årene 1944-1990, da Litauen var okkupert av Sovjetunionen. Litauerne fortsatte å reise til Korshøyden og legge igjen sine hyllester, og brukte det til å vise sin troskap til sin opprinnelige identitet, religion og kulturarv. Det var et sted for fredelig motstand, selv om sovjeterne jobbet hardt for å fjerne nye kors, og bulldozet stedet minst tre ganger (medregnet forsøk i 1963 og 1973).[2] Det gikk også rykter om at myndighetene planla å bygge en demning i den nærliggende elva Kulvė, ei sideelv til Mūša, slik at høyden ville bli liggende under vann.[3]
Den 7. september 1993, besøkte pave Johannes Paul II Korshøyden, og erklærte det et sted for håp, fred, kjærlighet og offer. I 2000 ble et fransiskanskkloster åpnet i nærheten. Dets interiør trekker linjer til La Verna, fjellet der Frans av Assisi mottok sine stigmata.[2] Korshøyden ligger ikke under noens jurisdiksjon, og folk står dermed fritt til å bygge kors som det måtte passe dem.[4]
.JPG)
