Kongedømmet Sussex

Det tradisjonelle grevskapet Sussex

Kongedømmet Sussex (angelsaksisk Sūþseaxna rīce, «kongeriket til sørsakserne») var i tidlig middelalder en saksisk bosetning og senere en uavhengig kongerike, et av de angelsaksiske kongedømmene i dagens England. Sørsakserne var styrt av kongene av Sussex. Det var et av de syv kongedømmene i Heptarkiet. Grensene sammenfalt stort sett med grensene for det tradisjonelle grevskapet Sussex, det vil si de moderne West Sussex og East Sussex. Store deler av området var dekket av Andredskogen. Prins Harry og hertuginne Meghan er henholdsvis hertug og hertuginne av Sussex.

Geografi

Kongeriket Sussex var opprinnelige basert på et område som utgjorde det tidligere kongeriket og romersk-britiske civitas til den keltiske stammen regnenserne.[1] Dets grenser sammenfalt til stor del med de senere grensene til grevskapet Sussex.[2] For en kort periode på 600-tallet kontrollerte kongeriket Sussex også Isle of Wight og området til meonwaraerne, folket i elvedalen Meon i østlige Hampshire. Fra slutten av 700-tallet synes Sussex å ha oppslukt kongeriket til hæstingaerne etter at regionen ble erobret av den mercianske kong Offa.

En stor del av dets område var dekket av skog som tok sitt navn fra festningen Anderitum i dagens Pevensey. Den var kjent for de romersk-britiske som Andredskogen og til sakserne som Andredsleah eller Andredsweald,[3] kjent i dag som Weald. Denne skogen var i henhold til Den angelsaksiske krønike 190 km bred og 50 km dyp (skjønt den var nok antagelig nærmere 140 km bred).[4] Den var det største gjenværende området med skogland og vidder i områdene som ble England[3] og den gang var det ulver, bjørn og muligens også bever der.[4] Den var så tett at selv Domesday Book på 1000-tallet ikke nedtegnet noe av dens bosetninger.[3] Den tette skogen gjorde videre ekspansjon vanskelig, men ga også en form for beskyttelse mot nabokongedømmer.[5] Mens Sussex' isolasjon fra resten av det angelsaksiske England har blitt framhevet, må romerske veier ha vært en viktig kommunikasjonsårer over de skogdekte områdene.[6] Andredskogen (Weald) var ikke det eneste området i Sussex som var dekket av skog i saksiske tid, eksempelvis besto den vestlige enden av Sussex av Manhoodhalvøya, som i moderne tid (som i resten av England) har i stor grad blitt avskoget. Dets navn, Manhood, er antagelig avledet fra det angelsaksiske maene-wudu, «menns skog», eller i betydningen «vanlig skog», noe som indikerer at det en gang var tett skogkledd.[7]

De ulike kongeriker angelsaksiske England rundt år 800.

Kystlinjen så annerledes ut den gang enn i dag. Mye av avleiringen i elvesletten hadde ennå ikke blitt avsatt og utløpene på tidevannselvene strakk langt lengre innover i landet.[8] Det er beregnet at tidevannsmyrene var minst 1,5 km bredere enn i dag.[8] Før folket utvant myrlandet ved kysten på 1200-tallet inneholdt kystflatene store områder av sjøvann i form av viker, saltmyrer, brede sund, øyer og halvøyer. For sørsakserne på 400- og 500-tallet må denne kysten ha lignet mye på deres opprinnelig hjemland ved kysten av Friesland, Niedersachsen og Schleswig-Holstein.[9]

Landskapet fremmet en del nøkkelforskjeller innenfor kongedømmet. De rike slettene ved kysten fortsatte å være sentrum for store eiendommer, styrt av deres thegner, adelsmenn, en del som hadde fått deres grenser bekreftet av charter. North og South Downs var mer forlatt. Virkningen av sørsakserne var størst i Weald. Langs den nordlige skråningen av Downs lå en rekke med sogn som hadde landområder som var jevnt fordelt langs områdene i deres nordlige grenser; sognene var mer eller mindre likt fordelt i området, rundt 4000 acre (1600 hektar).[10] I tidlig middelalder kan elvene i Sussex ha fungert lokalt som en betydelig faktor for forening, og knyttet samfunnene ved kysten, elvemunningene og elvedalene sammen og gitt folket i disse områdene en følelse av felles identitet.[11]

Grensene i kongedømmet Sussex ble antagelig krystallisert i løpet av 500- og 600-tallet.[12] I vest har Beda beskrevet grensen mot kongedømmet Wessex som motstående den til Isle of Wight,[13] og som senere lå ved elven Ems. Det er mulig at jydernes område på Isle of Wight og i Meondalen i dagens Hampshire fungerte som en buffersone mellom de saksiske kongerikene Sussex og Wessex inntil de ble erobret av kong Wulfhere av Mercia og overgitt til Æthelwealh av Sussex på 600-tallet.[14] Til øst ved våtlandsområdet Romney Marsh og elven Limen (nå kalt for elven Rother eller Kent Ditch), delte Sussex grense med kongedømmet Kent. Nord for Forest Ridge i skogen Wealden lå småkongedømmet Surrey[15] som ble et grenseområde stadig bestridt mellom de ulike kongerikene fram det til sist ble en del av Wessex. Sør for Sussex lå kysten mot Den engelske kanal, og på den andre siden lå Frankerriket, eller frankernes kongerike.

Historie

Ifølge Den angelsaksiske krønike ble riket opprettet etter at sakseren Aella gikk i land med en hærstyrke i 477 og gradvis underla seg innbyggerne. I 485 sto slaget ved Mearcredes burne, og i 491 plyndret Aella og hans sønn Cissa Anderida og drepte alle innbyggerne. På et tidspunkt ble Aella utropt til konge over området. Årstallene er svært usikre, men også Beda den ærverdige mener at det var Aella som var første konge av Sussex.

Etter dette er historien uklar fram til 607, da Ceolwulf av Wessex kjempet mot sør-sakserne. I 681 søkte Wilfrid av York tilflukt i Sussex etter å ha blitt forvist fra Northumbria av kong Ecgfrith. Han ble der inntil 686 og konverterte i løpet av de fem årene mange av innbyggerne til kristendommen. Kong Aethelwalh hadde allerede tidligere latt seg døpe, og etter oppfordring fra Wulfhere av Mercia ga han Wight til Wilfrid. Et bispesete ble opprettet ved Selsey.

Kort tid etter dette ble Aethelwalh drept, og kongedømmet ble plyndret av den vest-saksiske prinsen Caedwalla, som var blitt forvist fra Wessex. To prinser fra Sussex, Berhtun og Andhun klarte å slå ham tilbake og tok deretter over styret i riket. Sør-sakserne angrep i 686 Hlothere av Kent, da de allierte seg med hans nevø Eadric. Ikke lenge etter ble Berhtun drept, og Caedwalla, som nå var konge i Wessex, tok igjen kontroll over Sussex.

Etter dette er det igjen mangel på kilder. Det var flere konger samtidig, og i en periode var Sussex ifølge Beda underlagt Ine av Wessex.

I 825 ga sør-sakserne fra seg riket til Ecgberht av Wessex, og de var fra da av del av det vest-saksiske riket.

Jarledømmet Sussex ble senere til tider kombinert med jarledømmet Kent.

Referanser

  1. ^ Kirby, D.P. (2000): The Earliest English Kings, s. 15
  2. ^ Leslie, Kim; Short, Brian (2010): An Historical Atlas of Sussex
  3. ^ a b c Phillips, C.B.; Smith, J.H. (2014): The South East from 1000 AD
  4. ^ a b Seward, Desmond (1995): Sussex, s. 76
  5. ^ Cannon, John; Hargreaves, Ann (2009): The Kings and Queens of Britain. Oxford University Press. ISBN 9780191580284.
  6. ^ Brandon, Peter (2006): Sussex, s. 68
  7. ^ Brandon, Peter (2006): Sussex, s. 6–8
  8. ^ a b Welch, Martin (1978): «Early Anglo-Saxon Sussex: from Civitas to Shire» i: Brandon, Peter, red. (1978): The South Saxons, s. 14
  9. ^ Brandon, Peter (2006): Sussex, s. 91
  10. ^ Lowerson, John (1980): A Short History of Sussex, s. 37
  11. ^ Semple, Sarah (2013): Perceptions of the Prehistoric in Anglo-Saxon England: Religion, Ritual and Rulership in the Landscape. Oxford: Oxford University Press, s. 25
  12. ^ Thomas, Gabor (Januar 2013): «Resource Assessment and Research Agenda for the Anglo-Saxon period» Arkivert 6. mars 2016 hos Wayback Machine. (PDF). South East Research Framework.
  13. ^ Kirby, D.P. (2000): The Earliest English Kings, s. 5
  14. ^ Lapidge et al. (2013): The Wiley Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England
  15. ^ «Suther-ge (Suth Rig / Surrey)», Anglo-Saxon Kingdoms

Litteratur

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Armstrong, J.R. (1971): A History of Sussex. Sussex: Phillimore. ISBN 0-85033-185-4.
  • Brandon, Peter, ed. (1978): The South Saxons. Chichester: Phillimore. ISBN 0-85033-240-0.
  • Brandon, Peter (2006): Sussex. London: Phillimore. ISBN 978-0-7090-6998-0.
  • Drewett, Peter; Rudling, David; Gardiner, Mark (1998): The South East to AD 1000. Longman Higher Education. ISBN 978-0582492721.
  • Fisher, D J V (2014): The Anglo-Saxon Age c.400-1042 A History of England. Routledge. ISBN 978-1317873204.
  • Hamilton-Barr, Alec (1953): Saxon Sussex. Bognor Regis: The Arundel Press.
  • Higham, Nicholas; Ryan, M.J. (2013): The Anglo-Saxon World. Yale University Press. ISBN 9780300125344.
  • Kirby, D.P. (2000): The Earliest English Kings. Routledge. ISBN 9780415242110.
  • Leslie, Kim; Short, Brian (2010): An Historical Atlas of Sussex. Phillimore & Co Ltd. ISBN 9781860771125.
  • Lapidge, Michael; Blair, John; Keynes, Simon; Scragg, Donald (2013): The Wiley Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. Wiley. ISBN 9780470656327.
  • Lowerson, John (1980): A Short History of Sussex. Folkestone: Dawson Publishing. ISBN 0-7129-0948-6.
  • Loyn, H.R. (1991): Anglo-Saxon England and the Norman Conquest. Longman. ISBN 9780582072978.
  • Phillips, C.B.; Smith, J.H. (2014): The South East from 1000 AD. Routledge. ISBN 9781317871699.
  • Roach, Levi (2013): Kingship and Consent in Anglo-Saxon England, 871-978: Assemblies and the State in the Early Middle Ages. Cambridge University Press. ISBN 978-1107036536.
  • Sawyer, P.H. (1978): From Roman Britain to Norman England. St. Martin's Press. ISBN 9780312307837.
  • Swanton, Michael (1996): The Anglo-Saxon Chronicle. New York: Routledge. ISBN 0-415-92129-5.
  • Venning, Timothy (2013): An Alternative History of Britain: The Anglo-Saxon Age. Pen & Sword Books Limited. ISBN 9781781591253.
  • Williams, Ann (2003): Athelred the Unready: The Ill-Counselled King. A & C Black. ISBN 9781852853822.
  • Yorke, Barbara (1995): Wessex: Studies in the early history of Britain. A&C Black. ISBN 9780718518561.

Se også

Strategi Solo vs Squad di Free Fire: Cara Menang Mudah!