Kolerapandemien i 1817–1824, eller den første kolerapandemien, eller første asiatiske kolerapandemi eller den asiatiske koleraen, var en pandemi av kolera som fant sted mellom 1817 og 1824.[1]
Vulkanutbrudd en utløser?
Det er blitt foreslått, spekulert, at omstendighetene bak kolerautbruddet kan ha vært et voldsomt vulkanutbrudd i 1815.[av hvem?] Det gjaldt vulkanen Tambora i det som i dag er Indonesia, og det førte til en forstyrrelse av værsystemet, som i Vesten huskes som «året uten sommer». I India kom monsunen senere enn vanlig i 1816 og førte til kraftig regn som spredte en kolera - som ellers kanskje ville blitt til et typisk og avgrenset fenomen - fra et område nær floden Ganges i Bengal og videre utover med større styrke enn vanlig.[2]
Sykdomsutbrudd i Bengal 1817
Sykdommen brøt i alle fall ut rundt Ganges' elvedelta omkring byen Jessore noe øst for Calcutta i Bengal. Noen epidemiologier og medisinhistorikere har spekulert på om en hinduistisk valfart som sammenfalt i tid med utbruddet, den såkalte kumbh mela, spilte en rolle for spredningen.[3] De tidligere kolerautbruddene nær Purnia i Bihar mener forskere var frittstående hendelser som ikke bidro til denne spredningen.[trenger referanse] Men i 1817 skulle altså faktorer ha ført til at sykdommen spredte seg ut over det lokale utbruddets nedslagsfelt og var i september kommet til handelsbyen Calcutta. Snart var den på motsatt side av India, i Bombay.
De viktigste spredingsområdene for kolerapandemien i 1817–1824
Veien lå åpen for en spredning fra India i alle retninger, østover, nordøst til Kina og gjennom Midtøsten til Øst-Afrika og Middelhavsområdet.[4][5] Antallet døde på grunn av pandemien er ikke kjent, men konsekvensene var flere steder svært alvorlige.[4]
Den er kjent som den første av flere kolerapandemier som fant sted i Asia og Europa på 1800- og 1900-tallet. Den ble fulgt av den andre kolerapandemi.
I 1824 opphørte spredningen av sykdommen. Noen forskere tror at den kalde vinteren 1823–1824 kan ha bidratt til å bremse spredningen i Japan og Volga-området.[4]
Forflyttelsen av britiske marine- og arméstyrker antas å ha bidradd til at epidemien ble en pandemi. Hindu-pilegrimer hadde spredt koleraen rundt på det indiske subkontinent, slik som hadde skjedd mange ganger tidligere, men britiske styrker brakte den landeveien til Nepal og Afghanistan. Den britiske marine og handelsskip brakte smittede mennesker til områder ved Indiahavet, fra Afrika til Indonesia, og nord til Kina og Japan.[6]
Referanser
^Hays, JN (2005). Epidemics and Pandemics: Their Impacts on Human History. ABC-CLIO. s. 193. ISBN 1-85109-658-2.
^«Cholera's seven pandemics». Canadian Broadcasting Corporation. 2. desember 2008. Besøkt 11. desember 2008. «The first known pandemic of cholera originated in the Ganges River delta in India. The disease broke out near Calcutta and spread through the rest of the country. By the early 1820s, colonization and trade had carried the disease to Southeast Asia, central Asia, the Middle East, eastern Africa, and the Mediterranean coast. The death toll from this outbreak is not known, but based on the 10,000 recorded deaths among British troops, researchers estimate that hundreds of thousands across India succumbed to the disease. In 1820, 100,000 people died on the Indonesian island of Java alone. By 1823, cholera had disappeared from most of the world, except around the Bay of Bengal.»
