Voksne knoppsvaner har hvit fjærdrakt og blir cirka 125–160 cm lang. Vingespennet er gjerne omkring 200–240 cm og vekten cirka 6,6–15 kg i snitt. Hannene blir i snitt større enn hunnene, og de har dessuten en mer prominent knopp. Ungfuglene har en gråbrun fjærdrakt.[2]
Det er enklest å skille knoppsvaner fra sangsvaner på den svarte knoppen ved nebbroten og på vingesuset når de flyr, noe sangsvaner mangler. Knoppsvane er dessuten sorte innerst på nebbet, mens sangsvanene er sorte ytterst. Halsen hos knoppsvaner er dessuten mer S-formet, mens sangsvaner har rettere hals. På avstand er derfor halsen trolig den enkleste måten å skille mellom disse fuglene.
Utbredelse
Arten stammer opprinnelig fra steppeområdene i Asia. Den vesteuropeiske bestanden kan nedstamme fra fugler som ble innført hit og satt ut på 1600- og 1700-tallet.
I Norge finner man knoppsvaner først og fremst på Østlandet, Sørlandet og Rogaland, der den har blitt en tallrik art. Arten sprer seg fort i Hordaland og hekker nå på flere steder. Tyrifjorden og utløpet av Storelva i Ringerike og Hole (inkludert kroksjøeneJuveren og Synneren) har i de senere årene trukket til seg den største andelen med slike fugler. Dette kan ha sammenheng med oppblomstringen av vasspest (Elodea canadensis). Også andre steder har store ansamlinger med knoppsvaner og det er ikke uvanlig å treffe på flokker på over 100 individer på næringsrike områder i sjøen der det vokser ålegress.
Knoppsvane er én av tre svanearter som opptrer i Norge. De to andre artene er sangsvane og dvergsvane.
Knoppsvaner har et ganske uregelmessig trekkmønster, men trekker som regel ut mot kysten om vinteren. I Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem er imidlertid arten en karakterart året rundt.
Knoppsvanene lever av vannplanter og smådyr som beites fra bunnen. I Steinsfjorden (Hole og Ringerike) er det registrert at knoppsvaner beiter på vasspest. Likeledes er det registrert at antallet knoppsvaner i området har sammenheng med hvor stor utbredelsen av vasspest er. I senere år har vasspesten i denne fjorden fått halvert sin biomasse, samtidig som antallet svaner har blitt sterkt redusert.
De beste hekkeplassene er grunne innsjøer med mye vegetasjon. Man kan derfor anta at økt tilsig av næringssalter fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanene bedre levevilkår. De fleste parene hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker mange i typiske brakkvannsområder, i viker og bukter. I fra mars til litt ut i mai legger hunnen 4–7 grågrønne egg som klekkes etter en drøy måned.
Knoppsvaner kan bli svært tamme og er derfor populære fugler å sette ut i parker. Som følge av dette finnes det også mindre bestander av knoppsvaner i Nord-Amerika.
Annet
Knoppsvaner ble fredet i Norge i 1899, og det har ikke vært åpnet for jakt på denne fuglen siden. Statsforvalteren kan imidlertid på visse vilkår gi fellingstillatelse på fugler som gjør skade. I så måte ble det gitt fellingstillatelse på en hann kalt «Havnesjefen» i august 2017. Fuglen hadde da oppholdt seg i havnebassenget i Osøyro i Os kommune i Hordaland i nærmere ti år. I senere tid hadde fuglen vist aggressiv atferd mot mennesker, og den 3. juli ble det gjort fellingsvedtak for den.[3]
Referanser
^BirdLife International. 2016. Ardea herodias. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22696998A93597223. Cygnus olor. Besøkt 28. januar 2018.
^Carboneras, C. & Kirwan, G.M. (2019). Mute Swan (Cygnus olor). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52803 on 8 June 2019).
_beim_Gr%C3%BCndeln_mit_Jungen_im_Sonnensee,_Binsfeld.JPG)
