Klaus Kinski (1926 – 1991)[7][8] var en tysk skuespiller[9] særlig kjent for sine besatte eller avvikende rolleskikkelser. Kinski er særlig kjent fra Werner Herzogs spillefilmer som utnyttet hans intense, uttrykksfulle blikk. Han spilte i 200 filmer og ble internasjonalt kjent i rollen som den pukkelryggede i Sergio LeonesFor en neve dollar mer (1965).[8][10]
Bakgrunn
Klaus Kinski ble født Nikolaus Karl Günther Nakszynski 18. oktober 1926 i Zoppot i Fristaden Danzig (området var nøytralt, overveiende tysk-etnisk og økonomisk integrert med Polen).[7] Han var sønn av apotekeren Bruno Nakszynski og sykepleiersken Susanne Lutze, datter av en luthersk prest fra Danzig. Familien flyttet til Berlin i 1930, hvor Klaus gikk på Prins-Heinrich-Gymnasium i Schöneberg. Nastassja Kinski er datter av Klaus Kinski og hans andre kone Ruth Brigitte Tocki.[11][8]
SelvbiografienAll I Need Is Love: A Memoir (1988) beskriver hans seksuelle eventyr og misbruk av narkotika og alkohol,[8] men er notorisk upålitelig og for en stor del ren fiksjon. Det er imidlertid korrekt at begge foreldrene hans døde under krigen.[15] Herzog for sin del mintes at Kinski en gang låste seg inne på badet i to døgn, og i en rekke raserianfall gjennom 48 timer smadret hele rommet, så badekar, vask og toalett var nærmest pulverisert: «Det var faktisk utrolig. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å rase i 48 timer.»[16]
Klaus Kinski ble først kjent for sine monologer i byer som Berlin, München og Wien. I 1953 reiste han gjennom Tyskland og resiterte Rimbaud og Villon, Friedrich Nietzsche, Kurt Tucholsky og Det nye testamente på små scener. Hans resitasjoner av verker av Goethe, Friedrich Schiller og Bertolt Brecht ble også utgitt på plate. Gjennom tyske Edgar Wallace-filmatiseringer ble han første gang kjent for et bredt publikum, og senere deltok han i en rekke tyske og utenlandske produksjoner, bl.a. mange filmer av Werner Herzog.
Kinski arbeidet først i Tyskland og Italia, og deretter 10 år i Frankrike før han flyttet til USA tidlig på 1980-tallet.[10] I 1989 regisserte han filmen Paganini som ikke ble vist.[8]
Samarbeid med Thomas Harlan
Kinski var en venn av Thomas Harlan (sønn av Veit Harlan og fetter av Christiane Kubrick). I 1950-årene bodde de i Paris der de delte leilighet. Sammen med Harlan besøkte Kinski Israel i 1953 med falske tyrkiske pass. Planen var å lage filmen Ich will zu den Juden («Jeg vil til jødene»; filmen ble ikke noe av).[17][18][19][20] Kinski og Harlan skal ha vært de første ikke-jødiske tyskere som besøkte Israel.[21] Kinski og Harlan ble i 1950-årene omtalt som de to gale vidunderbarna (die verrückten Wunderkinder).[22]
Den østerrikske skuespilleren Hilde Körber var Veit Harlans andre kone og Thomas Harlans mor. Hun var som en mor for Klaus Kinski, og de to medvirket i Morituri (1948) som var Kinskis debut som filmskuespiller.[23][24]
^«Nastassja Kinski says 'tyrant' father tried to abuse her» (på engelsk). 13. januar 2013. ISSN0307-1235. Besøkt 28. august 2020. «After praising her half-sister Pola for going public with allegations she was sexually abused as a child by their father, the late German actor Klaus Kinski, Nastassja Kinski says she was a victim too.»
^«Thomas Harlan, der Sohn». www.tagesspiegel.de (på tysk). 19. oktober 2010. Besøkt 22. mars 2020. «Harlan hat immer voller Zärtlichkeit über seinen Vater gesprochen. Doch das Weitermachen, die Fortsetzung der Karriere, konnte er ihm nicht verzeihen. Ihm und den Westdeutschen. Der Sohn zog nach Frankreich, studierte Philosophie an der Sorbonne, verkehrte mit Michel Tournier und Gilles Deleuze, auch mit Klaus Kinski, reiste mit gefälschten Papieren nach Israel.»
^David, C. (2018). Kinski: die Biographie. Aufbau Digital.
^«Klaus Kinski - DER SPIEGEL 21/1959». www.spiegel.de. 20. mai 1959. Besøkt 23. mars 2020. «Die Pfändung hatte Thomas Harlan (l.), 30, Sohn des Regisseurs Veit Harlan und Leiter des Berliner "Jungen Ensembles", Kinskis ehemaliger Spezi (man nannte beide "Die verrückten Wunderkinder"), erwirkt: Kinski war von Harlan für ein fünfmaliges Auftreten in der Berliner Kongreßhalle bezahlt worden, hat sich aber nur zweimal dort produziert.»
^Shandley, R. (2010). Rubble films: German cinema in shadow of 3rd reich. Temple University Press.
.jpg)
