Snorre fortalte omkring 1230 at Kjøtve var konge av Agder.[1] Han tilkjennegir ikke at han hadde andre kilder enn kvadet (Haraldskvadet) som han gjengir, så stedstilhørigheten er trolig oppdiktet.
Slaget i Hafrsfjord
Kjøtve er nevnt i Torbjørn Hornkloves kvad om Luva (Harald Hårfagre), Haraldskvedet.[2] Haraldskvedet forteller at Harald Luvas motstandere i slaget i Hafrsfjord var Kjøtve den Auðlagði og Tore Haklang.[3] Noen mener at Harald i Hafrsfjord erobret Rogaland, mens andre mente at han forsvarte sitt rike.[4]
Haraldskvedet (vers 7) fra omkring år 900 lyder:[5][6]
Hørte du i Hafrsfjord
Drønn av drotters dyst
Kongens kunster - med Kjøtve den rike
Knarrer kom østfra
Lystne på kamp
Med gapende hoder
Og pynt på stavnen.
Haraldskvedet forteller at motstanderne var kong Kjøtve den rike og Haklang.[7] De er navngitt ved deres økenavn: Kjotve (Tjukken) og Haklang (Langhaken). Dette er nok det nærmeste vi kommer en realistisk liste over hvem som deltok. Bregninge-steinen i Nationalmuseet i København har en runesten med navnet «Toka Haklangsønns sønn». Steinen sto opprinnelig i landsbyen Bregninge på Lolland. Halvdan Koht antok at dette var den samme som deltok i Hafrsfjord.[8][9]Runesteinen er datert til slutten av 900-tallet.[10]
Snorre fortalte at en rekke småkonger fra Sørvestlandet, Agder og Telemark var med i slaget.[11] Han tilkjennegir ikke at han hadde andre kilder enn Haraldskvadet han gjengir, så de fleste navnene og stedstilhørigheten er trolig oppdiktet:
Der lå alt kong Harald med sin hær; det ble straks et stort slag; kampen var både hard og lang, men enden ble at kong Harald vant seier, og kong Eirik og kong Sulke og Sote jarl, bror hans, falt. Tore Haklang hadde lagt sitt skip mot kong Haralds, og Tore var en stor berserk; der ble det en skarp og hard strid før Tore Haklang falt; da var hele skipet hans ryddet. Da flyktet Kjøtve også, opp på en holme, der det var lett og verge seg. Siden flyktet hele hæren deres, noen om bord i skipene, men noen løp opp på land og tok landevegen sør over Jæren.[12]
Flere av småkongene falt, men Snorre diktet opp en fortelling om at Kjøtve flyktet over til en holme der det lå en stor borg.[13] Ved Hafrsfjord er det bevart rester av fire bygdeborger, alle ligg på bergknauser og naturlige høyder i terrenget. Det er Risnes på Nord Sunde, Berget på Haga, Ytraberget på Saurnes og Myklaberget på Røyneberg. Bygdeborgene er ikke datert eller arkeologisk undersøkt, men er ofte datert til eldre jernalder på generelt grunnlag.[14] Haraldskvedet forteller bare om en holme, og ikke om en borg på holmen. Det har ikke vært noen særlige vannstandendringer siden år 900, så dette er lite trolig at det er Røyneberg.
Følgene av slaget
Etter dette slaget møtte Harald, ifølge Snorres beretning, ingen motstand i Norge.[15] Slaget ble da regnet som det siste i Harald Hårfagres erobring av Norge som enekonge, slik at det markerte dannelsen av Norge som ett rike. Det er ikke kildegrunnlag for slike oppfatninger, siden et fullstendig samlet Norge skulle ikke bli virkelighet før Knut den mektige ble konge over hele landet, og med Harald Hardrådes oppgjør med Opplandskongene i 1060-årene.[trenger referanse]
Ifølge Snorres fortelling om Harald Hårfagre var Vestfold hans basis for å samle Norge til ett rike. Historikerne heller nå mer og mer til at Sogn eller et annet sted på Vestlandet var utgangspunktet. Det kan ha vært Utstein, som omtales som kongsgården i Haraldskvadet. I Haraldskvedet står det at motstandere kom østfra, og dro tilbake samme veien etter at slaget var over. Det passer dårlig med fortellingen om at Harald var fra Øst-Norge. Noen mener at småkongene på Agder og i Viken i virkeligheten var vasaller under danskekongen, og at de ble sendt vestover for å angripe Harald Hårfagre som truet det danske overherredømme langs Skagerrakkysten.[trenger referanse]
Sannsynligvis ønsket Snorre å fremheve Vestfold som utgangspunktet for den norske rikssamlingen fordi Vestfold og Viken på Snorres tid fortsatt var danskekongens interesseområde.[trenger referanse] Snorre skrev sine kongesagaer rundt 1230. Så sent som i 1204 var det danske kongen Valdemar Seier i Vestfold for å kontrollere kongevalget av baglernes konge Erling Steinvegg. Ikke før Valdemars død i 1241 sluttet danske konger – for en periode – å gjøre krav på Viken.[16][17]
Det mest sannsynlige er at Harald Hårfagre var en Vestlands-konge. Vestlandet er også det han samlet til ett rike; ikke det som i dag er Norge. Sagaene nevner fem kongsgårder; Utstein, Avaldsnes, Fitjar, Alrekstad og Seim.[trenger referanse] Det er trolig området rundt disse gårdene; omtrent det som i dag er Rogaland og Hordaland, som var Harald Hårfagres rike.[18]
Referanser
^Snorre Sturlason: Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kapittel 18.
^Hans Jacob Orning: "Harald Hårfagre fra Vestfold?", i Norges Historie, 2015.
^Fagrskinna: Hꝍyrðu i Hafrsfirði -hve hizug barðez - konongr kynstor -við Kiotvan auðlagða - knerrir como austan - kapps um lystir - með ginandum hofðum - oc grofnum tinglum.
^Heimskringla: Heyrðir þú, í Hafrsfirði - hvé hizug barðisk - konungr hinn kynstóri - við Kjötva hinn auðga? - knerrir kómu austan, - kapps um lystir, - með gínundum höfðum - ok gröfnum tinglum.
