Kiberg (nordsamisk: Biergi, kvensk: Kiiperi, russisk: Birka) er et tidligere tettsted i Vardø kommune i Finnmark. Befolkningstallet var sist over kriteriegrensen for tettstedsdefinisjonen i 2020.[2] Kiberg ligger ca. 10 km sørvest for kommunesenteret Vardø og like sør for Kibergsneset, som er det østligste punktet på fastlandet i Norge.
Kiberg tilhørte inntil 1963 Båtsfjord kommune. 1. januar 1964 ble Kiberg og Indre Kiberg slått sammen med Vardø.[3]
Navnet kan ha sitt opphav i «kid» (geitekje) eller «kive» (en måkeart).[4]
Høyeste fjellet i området er Storvarden med 166 m.o.h. og Kibergsfjellet med 109 m.o.h.
Samferdsel og kommunikasjon
Europavei 75 går gjennom Kiberg, nordover kan man kjøre til Vardø og videre vestover til Hamningberg der E75 slutter. Sørover går E75 til Vadsø og videre vestover til Varangerbotn der den fortsetter inn på E6 mot Kirkenes eller videre sørover i Indre-Finnmark.
En havn med en molo inn mot Kibergselva og Sandenden ble mudret og ferdigbygd i 1929. Først i 1967 var ytre molo ferdig, den hadde da vært under bygging siden 1935. Deler av ytre molo ble ødelagt av en storm i 1970.[7]
Internatskole
Det ble bygd en internatskole i mars 1932 som dekket kretsene. Det var 66 elever på internatet. Det var stor motstand i kommune og skolestyre mot en slik skole.
Frem til 1576 var Vardøhus len underlagt Bergenhus hovedlen.[8] I 1667 meldes at myndighetene i Bergen hadde sendt ti gutter nordover, og at borgerne i Kiberg hadde tatt beslag i seks gutter, og nå var arrestert fordi de ville beholde denne arbeidskraften. Det foreslås også at barn sendes nordover fra København om de har for mange av dem i Danmark. Også prostituerte var av interesse: «Her er hidkommen med Skipper Anders Hess fra Bergen 12 Drenge, som Bergens Borgere have sendt de 10 herop, som haver ingen Pas eller Besked havt med sig, og 2 drenge haver (amtmannen) Christopher Orning[9] sendt herop, som bekjende at være udskreven i Kongens Tjeneste, og Orning skulde havde bedet dem løs, og ingen Pas eller Besked med sig, hvorfor jeg haver dem anskreven i Kongens Tjeneste til videre naadig Ordre, og Borgerne af Kiberg, som havde sex af samme Drenge, havde suppliceret til mig og vilde love for samme Drenge til jeg fik Ordre derom; det kunde jeg ikke bevilge, efterdi Drengene kunde og burde at gjøre Kongens Tjeneste. Da have Borgerne sendt Drengene mod Befaling til Kiberg. Borgerne haver jeg ladet arrestere til de skaffe Drengene hid igjen. Om de holder det ud, vil Tiden give; thi de agter ingen Befaling, hvorfor de skal tiltales for Retten, om Fiskalen vil ret omgaaes hermed, da falde de i høi Straf. Skipperen, som haver ført samme Drenge herop, haver forbrudt Skib og Gods...Skipperen kommer noch en Reise hid; findes han ikke her, saa findes han i Bergen, om han skal have Straf. Han undskylder sig, at han ikke vidste, hvad Folk han havde inden Skibsborde, før han kom i Søen. Dersom de havde formange Piger og Drenge i Tugthuset i Kjøbenhavn, da kunde vel nogle hidsendes; at Landet kunde blive bebygget og formeret, omendskjønt det var Horer eller andre, som ikke maatte blive i Danmark, at de kun maatte komme hidop, her skal de vel blive tæmmet.»[10]
Kiberg var tidligere et av de største fiskeværene ved Varangerfjorden. Det eldste skattemanntallet fra 1520 oppgir 12 skattemenn, tilsv. 60-70 innbyggere. Kiberg var kirkested frem til 1747. Fra midt på 1700-tallet spilte Kiberg en viktig rolle for russiske pomorer som drev fiske på Varangeren. I 1830 ble det vedtatt en lov, de såkalte «Kiberg-rettighetene», som regulerte russefisket. Båtlagene fikk fra nå av bare ha tilhold i seks navngitte fiskevær i Øst-Finnmark, deriblant Kiberg.[11] Etter hvert konsentrerte russerne seg om Kiberg, De satte opp primitive boliger, lagre og rorbuer på stedet, og lot båtene ligge i vinteropplag der. Rundt 1880 drev 150-200 pomorer fiske fra Kiberg hvert år, fordelt på 35-50 båter. På denne tiden ble det opprettet en russisk Røde Kors-stasjon i fiskeværet for å bedre de sanitære forholdene. Russernes fiskerettigheter i Finnmark ble opphevet i 1913.
Bygda, som i alle år hadde hatt nær tilknytning til Russland, kom utover sommeren 1940 under tyske og norske nasjonalsosialisters særskilte oppsyn. Det ble derfor naturlig at folk reiste østover til den andre siden av Varangerfjorden. Det var kjent at i bygda Tsypnavolok på Fiskerhalvøya bodde det norske familier som snakket norsk og levde på gamlelandets minner, selv om de etter revolusjonen ikke hadde hatt kontakt vestover. Mange kiberginger reiste over til Fiskerhalvøya; høsten 1940 gikk den siste båten. Deretter gikk transportene videre til Murmansk. De som var villige til å kjempe for Sovjetunionen, ble sendt til Norge på spionasjeoppdrag, mens kvinnene og barna havnet i brakkeleirer og på gårdsbruk.
I alt 45 mann tjenestegjorde i Den røde hær. De ble sendt tilbake til Norge for å samle inn opplysninger om tyskernes aktiviteter i Finnmark og rapportere disse til Murmansk. I alt 80 tyske lasteskip ble dermed senket av sovjeterne. Bare 18 av de 45 som lot seg verve, overlevde krigen. En av disse ble værende i Murmansk, de andre 17 flyttet tilbake til Kiberg, som ble kalt «Lille Moskva». Mange av de overlevende ble mistenkeliggjort og overvåket i den kalde krigens Norge.[12]
I alt 26 personer fra Kiberg ble opplært til partisanoppdrag i Sovjetunionen. Av disse ble 15 mann drept.[13]
I mars 1945 fikk kibergværingene reise tilbake. Mange ble av Sovjetunionen høyt dekorert for sin innsats under krigen, og godt ivaretatt av de sovjetiske myndighetene. Ved jubileene i 1965 og 1985 fikk flere krigsdeltakere nye påskjønnelser gjennom den sovjetiske ambassaden i Oslo. Derimot følte mange seg stemoderlig behandlet av norske myndigheter. Flere følte seg overvåket og forfulgt, og emigrerte til Sovjetunionen. Noen av disse opplevde å motta Deltagermedaljen i posten så sent som på 1970-tallet.
På Kibergneset ble det under krigen oppført et tysk marinekystfort, MAB 3./513 Kiberg som var operativt fra midten av 1942 til det ble evakuert sent i 1944.
Så sent som i 1968 foretok overvåkningspolitiet undersøkelser og avhør av tidligere partisaner i Kiberg. I alt 11 personer ble tatt med til Vardø for avhør.
Kibergoddyseen ble urframført i Harstad i 2014. Initiativtaker Anne-Lise Berntsen fikk aldri oppleve urpremieren. Hun døde av kreft 3. november 2012.
Arkitektur
Hundsethgården fra 1870 er et fredet forretningsbygg og bolig. Gården ble bygd av russetømmer i 2 1/2 etasje og fredet i 1990.[14]
Idrettslag
Idrettslaget Domen ble stiftet 19. juli 1935 under navnet Kiberg Arbeideridrettslag. Klubben er aktiv innen fotball, friidrett og ski, og har også drevet med boksing, bryting og volleyball. Hjemmebanen i fotball er Kiberg stadion (grus).
