Karl Prusik (1896–1961) var en østerriksk fjellklatrer og musikkpedagog, som først og fremst er kjent gjennom prusikknuten som han var den første til å beskrive.
Liv
Prusik var president for den østerrikske alpeklubben fra 1939 til 1941, og fra 1951 til 1953.
Den markante dobbelttoppen Bischofsmütze (bispelua), den lille til venstre
Prusik skal ha gått over 70 førstebestigninger og nye klatreruter. Først og fremst lyktes det ham som den første å gå Planspitzes nordvestvegg og å bestige sydvestkanten på Kleine Bischofsmütze i Gosaukamm (sammen med Roland Hamperl).[5] Dessuten var han først opp Spiralweg (V) på Kleine Zinne og nordøstkanten på Kleiner Buchstein.[6] Han er førstebestiger av den 2438 m høye Prusik Peak i delstaten Washington, som er oppkalt etter ham.[7]
Prusik ble særlig kjent for prusikknuten, som han første gang beskrev i Österreichische Alpenzeitung (1931), og som i dag regnes som den mest kjente klemknuten i verden.[8] Fordelen med denne knuten er at den under belastning fester sikkert til tauet den griper rundt, mens den lett kan flyttes når den avlastes. Denne egenskapen gjør at den kan brukes i flere ulike situasjoner der det er nødvendig med egenredning eller forflytning langs et tau.
Verdensanskuelse
Skilt på DuÖAVs hytter i 1930-årene: «Jøder og medlemmer av foreningen «Donauland» er ikke ønsket her»
Som klatreinstruktør var Karl Prusik tilhenger av en sosialdarwinistisk retning som forsøkte å utvikle en «ny rasemessig og religiøs sannhet».[fn 1] Han var talsmann for en «sosialdarwinistisk legitimering av en kampalpinisme»[fn 2] som skulle skape et nytt menneske; klatreren som representant for «verdensåndens nyeste idé».[9] Han viste til det Germania som beseiret romerne og de «åndelige raseegenskapenes»[fn 3] arvelighet. Samfunnsutviklingen i den første perioden av mellomkrigstiden tolket han slik at bybeboernes dekadente liv var i ferd med å svekke folket. Prusik var løytnant under Gebirgskrieg 1915–1918 og så alpinklatringens idealer som en vei til å styrke befolkningen før de neste krigsforberedelsene. Han la derfor grunnen til en «folkelig alpin ungdomselite»[fn 4] i Wien. Aktivitetsområdet var den åpent revansjistiske ungdomsorganisasjonen Akademischen Sektion Wien som ble grunnlagt i 1920 og som Prusik ledet fra 1921.[10] Det er uenighet i litteraturen om han hevdet antisemittiske synspunkter. Rainer Amstädter mener han gjorde det i forbindelse med at han argumenterte for seksuell avholdenhet for «tyske» fjellklatrere.[11] Nicholas Mailänder skriver derimot i sitt verk Im Zeichen des Edelweiss at Prusik gjennom artikler i Alpenverein Donaulands nyhetsblad viste at han støttet Sektion Donauland etter at de ble ekskludert fra Deutscher und Österreichischer Alpenverein (DuÖAV).[fn 5][12]
Andre verdenskrig
Prusik var en villig støttespiller av den nasjonalsosialistiske Alpenvereinselite som ble ledet av Arthur Seyss-Inquart (som senere ble dømt som krigsforbryter), og drev kurs for klatreinstruktører fram til 1940. I 1941, 45 år gammel, ble han innkalt som løytnant i den tyske Wehrmacht[13] og forfremmet til Hauptmann (kaptein) i 1942. Han ble tildelt Kriegsverdienstkreuz av 2. klasse – en utmerkelse som ble gitt for innsats bak fronten.[14] I 1947 vendte Karl Prusik tilbake fra krigsfangenskap og ble på ny første visepresident i den østerrikske alpeklubben.
Karl Prusiks verkliste
Kompositionen des Lautenisten Sylvius Leopold Weiss. Avhandling ved Universität Wien 1923 (online)
Der Gitarrist Jakob Ortner als Lehrer und Mensch, Nachrichten vom Bund der Gitarristen, Wien 1984 (posth.)
Der Bergsteiger Erzherzog Johann, Verband der alpinen Vereine Österreichs, Wien 1959
Ein Wiener Kletterlehrer, Artaria, Wien 1929
Gymnastik für Bergsteiger, Bergverlag Rother, München o.J. (um 1925)
^På grunn av antisemittismen i DuÖAV grunnla (hovedsakelig) jødiske klatrere i Wien Sektion Donauland av DuÖAV. Da de i 1924 ble ekskludert, dannet de den frittstående Alpenverein Donauland.
_1927_%C2%A9_Georg_Fayer_(1892%E2%80%931950)_OeNB_10453622.jpg)
