Moritz stod i nær forbindelse med den tyske opplysningsbevegelsen (Moses Mendelssohn i Berlin). I Italia sluttet han nært vennskap med Goethe under dennes reise dit 1786–88. Moritz' interesse for psykologi kommer til uttrykk i den første tyske, psykologiske roman Anton Reiser (4 bd., 1785–90, norsk oversettelse 2008[7]), som er både en skånselsløs selvbiografi og et sosialhistorisk dokument. Romanen regnes som et av de viktigste, tidlige eksempler på den tyske dannelsesromanen (tysk: Bildungsroman). Moritz skrev også to romaner om den fiktive predikanten Andreas Hartknopf. Den forbinder en satirisk behandlet martyrbiografi med diskusjoner om pedagogiske, antropologiske og estetiske temaer.
Moritz' estetikk, slik den er utformet blant annet i Über die bildende Nachahmung des Schönen (1788), kretser i stor utstrekning rundt prinsippet om kunstens autonomi, og foregriper på visse punkter KantsKritik der Urteilskraft (1790). Werke (2 bd.) ble utgitt 1997.
Referanser
^abAutorités BnF, BNF-ID 120303733, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]