Hun var datter av skreddermester Carl Wiksén og hustru Clara Jensen Sollie, og flyttet til Trondheim som barn. Hennes søster, journalist Esther-Marie (født Wiksén), ble gift med advokat Thorvald Wiig.[2][3]
Gjennom yrke og deltagelse i organisasjonsliv og politikken jobbet hun hele livet for svakerestilte grupper, som eldre, funksjonshemmede og krigspensjonister. Ved siden av stillingen som sosialkurator var hun blant annet formann i Sør-Trøndelag Støttelag for psykisk utviklingshemmede i 1952, leder for Nasjonalhjelpens Fonds kuratorvirksomhet i Trøndelag og på Nordmøre, viseformann i Norges Røde Kors, medlem av Sør-Trøndelag fylkesting, styremedlem i Trondheim Høyre, første formann i Høyres Penjonistforening for Trondheim og Malvik fra 1979 til 1981 og første formann i Fellesrådet for Høyres Pensjonistforeninger (nå Senior Høyre) fra 1981 til 1983.[4]
«Karin Wiksén som også i en menneskealder sto på barrikadene. Ikke for moter, men for eldre og krigspensjonister. En myndig dame som ruvet i landskapet også i forhold til stemmeprakt. Ingen som var til stede vil vel noensinne glemme da hun feide inn i bystyresalen under en debatt om elendigheten blant eldre i Trondheim. Hun peker med stokken opp mot galleriet hvor de eldre protestantene sitter og forkynner med rungende røst: – Vi er jo her som den tause majoritet!»[2]
Wiksén var æresmedlem av blant andre Norges Røde Kors (1966), Høyres Penjonistforening for Trondheim og Malvik (1981) samt Trøndelag Krigsseilerforening.[4]
