Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Modell av en portugisisk karavell (Caravela Latina) fra Marinemuseet i Paris, Frankrike
Ordet karavell kommer fra portugisiskecaravela, som kom av caraba, en allsidig båttype. Caraba i sin tur kom fra det greske ordet car`abos, «krabbe».
Caravela Latina
Betegnelsen caravela om den lokale båttypen på det Den iberiske halvøy ble brukt om små farkoster i kystfart, dokumentert i et portugisisk manuskript fra året 1255 for første gang. De hadde latinseil eller trekantete seil som var den vanligste riggingen i middelalderen på middelhavet. De hadde et rundt skrog, like stevner og flatt akterspeil i begynnelsen av 1400-tallet.
I løpet av 1400-tallet ble karavellene som helt til det sist ble betegnet som las carabelos i Spania, endret om til mindre havskip med to master med hver sin latinerseil og lukket dekk som ble slankere for bedre egenskaper til sjøs.
Utviklingen ble forsterket av den portugisiske prins Henrik Sjøfareren som sendte ut oppdagelsesreisende langs den nordafrikanske kysten og mot syd. I 1438 samlet prinsen til seg de meste fremragende skipsbyggere, astronomer, karttegnere og navigatører for at disse skulle medvirket til den portugisiske ekspansjonen til sjøs langs den vestafrikanske kysten.
Han startet historiens første virkelige sjøskole i byen Sagres og samlet lærde menn fra flere land for å stimulere fram utvikling av nye skiper som ikke bare skulle seilte tett mot kysten, men også krysse tilbake mot nordøstlig vindsretning. Dette velegnede skipet med latinerseil på to til tre master fikk større lasterom for lengre sjøreiser med kapasitet på minst 50 tonn. Skroget ble slankere for å ha bedre fart. Forholdet lengde-bredde for en karavell var vanligvis 3,5 : 1. Med en lengde på 20-30 meter hadde ikke karavellen en forkastell og bare hadde et akterdekk med skansebekledning.
Caravella Redonda
Senere fikk de større karavellene som ble betegnet som caravella redonda firkantete seil foran i baugen som ga bedre fart ute på åpen hav vekk fra kysten. De beholdt også de trekantete seilene bak slik at man kunne seile på kryss mot vinden. En slik karavell med et forseil, et råseil og et latinseil hadde vist seg mer egnet for lengre ferd ute på åpen sjø lengre vekk fra kysten med større manøvrelighet, men til gjengjeld ble de noe tregere enn de mindre karaveller med kun latinerseil.
Christofer Columbus' berømte «Santa Maria» var ikke bare en caravella redonda, men også en nao som på portugisisk betyr et større skip for havferd med stor akterkastell og forkastell. Columbus rapportert for ettertiden at «Santa Maria» var langsomme og vanskelige å manøvrere, dessuten stakk dette skipet for dypt i kontrast til karavellene «Niña» og «Pinta».
På det større Atlanterhavet var det ikke lengre behov for å seile på kryss mot vinden som langs kysten. Columbus omriggerte de to mindre karaveller til caravella redonda med råseil på deres stormastene. Disse lettere karavellene ble lovpriset som sjødyktig, hurtigseilende og grunngående oppdagelsesfartøyer som også var mye lettere å manøvrere.
Karavellene i Nord-Europa
I Nord-Europa medregnet De britiske øyer dominerte klinkbyggingen fram til begynnelsen av 1500-tallet, skipsbyggerne vant ved klinkbygde båter og større skip som var klinkbygd, hadde lengre vært kjent med kravellbyggingen fra Middelhavet.
Men det var ikke før karavellenes ankomsten ved midten av 1400-tallet de kravellbygde fartøyene fikk deres gjennombrudd mot nord. Første gang en karavell var omtalt i Østersjøområdet, var om et skip fra Danzig i 1462, den første karavellen som krigsskip var et dansk skip i 1474.
Som den beste fartøytypen i samtiden var karavellene godt ansett for å være velseilende, hurtig og manøverdyktig på grunne farvann i hard vind som også hadde vist seg økonomisk grundig i fred som i krig. Deres egenskaper for lengre sjøreiser gjorde dem ettertraktet for militære oppdrager over hele Europa. Som kravellbygde skip var de også egnet for å ha et stort antall kanonskyts om bord i forhold til størrelsen.
Karavellens egenskapene ble begynnelsen på gjennombruddet for kravellbyggingen i nordlige Europa for de neste hundre år etter de første nordeuropeiske kravellbygde «cravelschepen» ble sjøsatt i Holland i 1460. Alle kravellbygde skip betegnes som karaveller som ikke spesifiserte båttype eller noe teknisk beskrivning, men om skipbyggingen av det aktuelle fartøyet fra en på 50 tonn til minst 1000 tonn i deplasement. Karakk som skipstype har aldri blitt anvendt om de kravellbygde storskipene i Danmark og Sverige som teknisk sett var helt lik de engelske og skotske karracker i 1500-tallet.
De kjente karavellene
«Santa Maria» (også betegnet som nao, et større skip)
