Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (26. mai 2023)
Etter freden i Roskilde i februar 1658 opphørte krigshandlingene, men den svenske konge Karl X Gustav angret sin tiltredelse og bestemte seg for å innta København en gang for alle.
De første planene gikk ganske enkelt ut på å landsette den svenske hæren på Toldboden i København, men det ble vurdert til å være for risikabelt. Andre landsettinger ble overveid, mend det endte med at man bestemte seg for Korsør. Den 7. august dukket den svenske flåte opp med 4 400 fotsoldater og 1 200 ryttersoldater.
De dro over Sjælland og nådde Valby bakke den 11. august. På det tidspunktet var byen satt i alarmberedskap, og man arbeidet av all kraft med å forberede seg på angrepet.
Frem til krigsutbruddet hadde det blitt presset på fra det københavnske borgerskaps side for å få forskjellige privilegier som kunne gi mer makt og frihet til byen. Og med et truende angrep ble disse privilegiene nå stadfestet for å sikre borgernes forsvarsvilje. København ble lovet status som stabelstad med tilhørende handelsprivilegier, og det ble lovet noen gunstigere toll- og beskatningsregler.
På det tidspunktet var innbyggertallet omkring 29 000 og det ble vervet frivillige til kamptjeneste. Det ble innrullert blant annet 266 studenter, 115 kremmersvenner og 296 håndverkersvenner. Den profesjonelle hæren talte omkring 3 000 mann sammen med 3 500 mann i borgervæpningen, men hærens treningsstand og sammensetning var ikke spesielt god. Men ettersom gruppen talte mange offiserer var organiseringen allikevel effektiv. Det nyopprettede Kongens Livregiment tilfods, som i dag består som Livgarden, var den eneste fulltallige og gjennomtrente gruppen. Byens kommandant var Hans Schack, og han ble bistått av Ulrik Christian Gyldenløve som kommanderte ryttersoldatene, og Frederik Ahlefeldt som kommanderte fotsoldatene.
Byens voller var ikke i den beste forfatning, men det ble utført raske forsterkninger og avsperringer. Dessuten ble all bebyggelse i byens nærhet brent av for å hindre at svenskene kunne angripe i ly av den. Og dette oppbudet av forsvarsvilje fikk den svenske hærledelsen til å slå leir ved Brønshøj og Utterslev, i den såkalte Carlstad, i stedet for å angripe byen med det samme. I stedet ble de ytre forsvarsverk erobret til tross for beskytning fra vollene, og byen ble omringet.
Beleiringen
Svenskene brøt vannforsyningen som ble ført i rørledninger fra de forskjellige sjøene i området, og de forsøkte å tørrlegge vollgravene. Drikkevann måtte hentes fra byens brønner, og man etablerte pumper ved Øresund for å gi vann til brannslukning etter svenskenes bombeangrep.
Den 23. august forsøkte man et større utfall fra København mot Vesterbro-siden, ben ble slått tilbake. Siden var det flere andre lignende utfall som led samme skjebne, men som imidlertid bidro til å holde svenskene i sjakk, samt å trene og motivere de københavnske soldatene.
Spionasje var en annen viktig del av krigføringen, og det foregikk i stor stil begge veier. Både københavnerne og svenskene var godt orientert om hverandres planer og troppeforflytninger. Derfor omgikk man hverandre med en viss mistro, og mistenkte spioner ble omgående arrestert eller henrettet.
Ettersom tiden gikk ble stemningen i byen mer og mer anstrengt og dalte ytterligere den 12. september, da svenskene erobret Kronborg. Svenskenes bombardement ble intensivert i september, men deres flåte måtte forlate Københavns red for å møte en nederlandsk unnsetningsflåte som var underveis.
Jægersborg slott før det ble rasert.
Nederlenderne
Den 8. oktober lykkes det for den svenske kongen å foreta en landsetting på Amager, og erobre Dragør og Kastrup. Danskene satte selv Sundbyerne i brann så de ikke falt i svenskenes hender. Svenskene ga imidlertid opp å holde Sjælland da det ble kjent at den nederlandske flåten nærmet seg. Den 20. oktober rundet nederlenderne Skagen og to dager senere Nordsjælland, og det ble nå gitt ordre i København om å forberede innkvartering av de 2 300 nederlandske soldatene.
Den 29. oktober støtte den nederlandske og svenske flåten sammen i et sjøslag i Øresund, og om ettermiddagen måtte svenskene innstille motstanden. De trakk nå også soldater ut av København og ut til leiren i Brønshøj. Her forberedte den svenske kongen seg på et lengre opphold, og svenskenes leir Carlstad som førte til tallrike plyndringer og regulære nedrivninger i området. Jægersborg slott stod nå uten vinduer og kakkelovner, og mange andre bygninger var tilsvarende rasert.
Nederlendernes ankomst var meget kjærkomment for byen, siden befolkningen var sterkt medtatt av beleiringen og de mange angrepene. De ble nå litt roligere tider i noen måneder og matforsyningene ble bedre, selv om svenskene stadig forhindret de fleste transporter til lands. Og de nyankomne forsterkningene skulle også forpleies.
Stormen på København som F.C. Lund tenkte seg den.
Over jul og nyttår 1658/59 kom det vedvarende informasjoner om et forestående svensk angrep, og det var en hard og kald ventetid med adskillige falske alarmer. I kulden dannet det seg is på vannet i vollgravene og ved strandet. Denne isen måtte hele tiden brytes opp for å forhindre svenskene i å gå over.
I begynnelsen av februar ble svenskenes angrepsplan avslørt av spioner, og man var derfor forberedt på svenskenes første mindre avledningsangrep ved Christianshavn og Slotsholmen om kvelden den 9. februar. Det ble slått tilbake og i tilbaketoget etterlot svenskene en av deres storbroer som københavnerne nå visste var 36 fot lang. Dermed visste man også at hvis råkene i isen var litt bredere, kunne ikke svenskenes store broer nå over.
Hovedangrepet stod natten etter, den 10.-11. februar, hvor hele den svenske styrke forlot Brønshøj. Det københavnske forsvaret var forberedt, og våpen, krutt og mannskap var på plass langs hele vollen. Hovedangrepet ble rettet mot Slotsholmen, men de brede råkene var vanskelige å passere. Det ble kjempet over en bred front, og københavnerne slo tilbake flere angrepsbølger.
Ved femtiden om morgenen avblåste svenskene angrepet og trakk seg tilbake. Deres tap var massive fordi kampen nærmest hadde formet seg som en massenedskyting når svenskenes angrepsbølger forsøkte å forsere vollene. De mistet også flere høytstående offiserer. De københavnske tapene var til gjengjeld minimale, rundt 30 døde og sårede, og de tok de etterlatte krigsbyttene som vogner og våpen til seg.
Blokade
Det ble nå inngått en våpenhvile, om ikke annet, så med det praktiske formål å få begravd de døde. Men blokaden var ikke over enda, og de neste månedene forsøkte svenskene å sulte københavnerne ut. Tilstanden i byen nærmet seg hungersnød og samtidig var det vinterkulde. Ved isens oppbrudd i mars, forsøkte man å seile forsyninger inn, men svenskene lykkes i å blokkere innseilingen. Blokaden ble først brutt den 3. juli1659, da nederlendernes flåte vendte tilbake.
Fredsslutning
Selv om svenskenes leir ved Brønshøj ble opprettholdt flyttet sentrum for kamphandlingene seg til Fyn og Jylland, og samtidig begynte man på noen langvarige forhandlinger om fredsslutning ved nederlendernes mellomkomst. I denne perioden var det relativt fredelig i København, men beleiringen ble opprettholdt og der var stadig spredte trefninger. Den 13. februar1660 døde den svenske kong Karl X Gustav og det banet vei for en egentlig fred, som ble underskrevet den 27. mai. Først den 11. juli ble Nørreport åpnet og tre dager senere ble det gitt fri adgang til bøndenes markedsvogner.
Kilder
Carl Bruun: København, 1901
Sv. Cedergreen Bech: Københavns historie gennem 800 år, 1967
.jpg)
