Biskopen og eventyrsamleren Jørgen Moe (1813-1882) i xylografisk portrett ved Adolf Closs etter et fotografi av Frederik Klem«På fisketur». Jørgen Moe malt av Christian Skredsvig i 1896. Sønnen Moltke Moe skal ha sittet modell i anledning rekonstruksjonen av farens ungdomsportrett.Portrett av Jørgen Moes 2 døtre og sønn, Vedastine, Marie og Moltke Moe
Foto: Fra Nasjonalbibliotekets arkiver/C. T. Thorkildsen
Moe var den første i verden som fikk statsstipend for å drive folkeminnesamling og han var en pioner i den norske folkloristikken[9]
Bakgrunn og utdanning
Jørgen Moe ble født på den gamle storgården Mo i Steinsfjerdingen i Hole på Ringerike, som sønn av gårdbrukeren og politikeren Engebret Olsen Moe. Han vokste opp i gode kår i et levende og tradisjonsrikt miljø.[klargjør]
Jørgen Moe tok teologisk embetseksamen i 1839, og praktikum i 1852. Før det var han huslærer, og lærer ved Krigsskolen. Han giftet seg med datter av rektor Fredrik Moltke Sørenssen, Johanne Fredrikke Sofie Sørenssen. Ekteparet fikk fem barn. Etter å ha tjent som kapellan ved Olberg kirke i Krødsherad og i Sigdal og Eggedal kirker ble han i 1863 sogneprest i Bragernes kirke i Drammen. I 1871 flyttet han til Vestre Aker kirke like utenfor Christiania. I 1875 ble Moe utnevnt til biskop i Kristiansand stift, en stilling han hadde til han ble innvilget pensjon fra 1. januar 1882.[10]
Som ung ble han kjent med Peter Christen Asbjørnsen da begge i 1826-27 av sine respektive foreldre ble sendt til prost Størens treårige artiumsforberedende kurs på Norderhov. De ble enige om å samarbeide om å samle inn og gi ut folkediktning. Moe var mest opptatt av undereventyr og legender. Det er han som med stilistisk mesterskap har gjenfortalt den saftige fortellingen «Smeden som de ikke turde slippe inn i helvete», et skjemteeventyr med klare elementer av både undereventyr og legende. Asbjørnsen samlet også slikt, men hadde også sans for de enklere skjemteeventyrene. Moe ga også ut en samling folkelige viser i 1840, pionersamlingen Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter, som inneholder bygdeviser med kjent opphavsmann og har melodibilag ved Ludvig Mathias Lindeman. Han hadde ambisjoner om å gi ut den første vitenskapelige samlingen av folkeviser. Embetsgjerningen krevde imidlertdis mye av ham, og han valgte å overlate sin visesamling til Sophus Bugge. I 1849-1850 var han verdens første statsstipendiat i folkeminnevitenskap, og han skrev innledning til den utgaven med folkeeventyr som han og Asbjørnsen ga ut sammen i 1851. En ny og utvidet utgave med folkeeventyr fra 1871 redigerte Asbjørnsen alene, men med bidrag fra Moe. Jørgen Moes sønn Moltke Moe fortsatte farens arbeid med eventyr og andre folkeminner, og han ble i en alder av 36 år verdens første professor i folkeminnevitenskap.
Barneboka I brønden og i tjernet fra 1851 et pionerverk i sin genre, bygger på barndomserindringer fra Mo. Moe var også lyriker, og skrev folkekjære dikt som «Fanitullen», «Blomster-Ole», «Det lysnet i Skogen», «Seterjentens Søndag», «Den gamle Mester» og «Ungbirken». Som dikter tilhører han den poetiske realisme.[trenger referanse]
Ringerikes museum
Minner etter Moe blir holdt i hevd ved Norderhov gamle prestegård i Ringerike, som nå er Ringerikes Museum. Museet mottok i 1930-åra en testamentarisk gave av Moes datter Marie, bestående av ca. 500 gjenstander fra farens private hjem. Samlingen inneholder også enkelte gjenstander som har vært i Asbjørnsens eie.
Gatenavn
Jørgen Moe er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.[trenger referanse]
Hovedverk
Samling af Sange, Folkeviser og Stev i norske Allmuedialekter, 1840
.jpg)
.jpg)
