Jørgen Kock hadde sin slekt fra Tyskland, og i 1518 ble han Christian IIs myntmester i Malmø. Her laget han mynter som hjalp til med å finansiere kongens felttog mod Sverige. I 1523 utnevnte Christian II ham til borgermester i Malmø, og da kongen samme år måtte flykte fra landet, tog Jørgen Kock kampen opp og gjorde et godt forsøk på å forsvare Malmø, som da var beleiret. Etter at byen overgav seg i 1524, fikk han likevel et godt forhold til den nye kongen, Frederik I. Han fortsatte som borgermester og myntmester og ble også adlet.[2]
Lutheraner
Kock var en ivrig tilhenger av den lutherske læren, og Malmø ble raskt reformasjonens første senter i Danmark. Han åpnet opp for lutherske predikanter og kalte dem til seg. Kock fikk tillatelse til å beslaglegge det kirkelige gods og omdanne det til verdslige formål.
Grevens feide
Under grevefeiden stod han på bøndenes og borgernes side. I denne krigen hadde han nær forbindelse med Københavns borgermester Ambrosius Bogbinder og Lübecks borgermester Jürgen Wullenweber i kampen for den fordrevne Christian II. Da Malmø
måtte overgi seg til Christian III og kapitulerte i 1536, lyktes igjen Jørgen Kock med å komme på seierherrens side. Han vendte tilbake til Malmø i 1537 og var på denne tiden blitt rik. Av den grunn hjalp han Christian III med store lån, og i 1540 ble han igjen borgermester i Malmø.[3]
