June Sira (født 1965) er en norsk billedkunstner. Hun jobber parallelt med grafikk, malerier og skulpturer,[2][3] og har hatt flere separatutstillinger og gruppeutstillinger. Hennes grafiske blad Fuglefangeren er innkjøpt av Nasjonalmuseet.[4]
Utdanning
June Sira er utdannet ved Statens Håndverk- og Kunstindustriskole i perioden 1985–1992. Fra 1999 til 2000 tok hun en mastergrad ved Chelsea School of Art and Design i London.[2][5] Hun er utdannet maler, grafiker og skulptør. Tredje året på grafisk avdeling på Kunsthøgskolen hoppet hun av, og begynte året etter på maleravdelingen, for så å ta hovedfag i skulptur. Hun tok videreutdannelse i maleri ved Chelsea School of Art and Design i England.[3]
Kunstnerisk praksis
Motivene
June Siras bilder er ofte minimalistiske, nesten naivistiske. I mange av hennes grafiske verk, kan man assosiere figurene til barndommens sommeraktiviteter.[5] Hun forteller at på grunn av hennes virke som figurativ billedkunstner, har det vært viktig med bakgrunnen som skulptør for å kjenne til kroppen som tredimensjonal.[3] Det er mennesker som hovedsakelig er motivet. Sira forteller: «Jeg har aldri jobbet abstrakt, men alltid interessert meg for mennesker og det ofte så kompliserte menneskelige kroppsspråket. Jeg ender opp med mennesker, selv når jeg prøver å skape naturbilder.»[3] Motivene er ofte jentefigurer, som verken er voksne eller barn. Uttrykket er sammensatt. Det er en tvetydig alder som handler om humor, uskyld og barns lek med en voksen undertone. Det kan være bilder, opplevelser eller historier som blandes med Siras egne erfaringer. Figurene hennes møtes i en verden sett gjennom et barns øye, med hennes opplevelser som voksen.[3] Senere har samspillet med dyr og mennesker også kommet inn i Junes motivverden. Det er noe humoristisk og spennende med dyr, fordi de har personlighet på en annen måte enn mennesker, i følge henne selv.[3]
Inspirasjon
Sira er veldig inspirert og fascinert av den tidlige renessansens farger, lys og klarhet. Linjene er rene, silhuettene klassiske og fargebruken og de maleriske teksturene minner om den tidlige renessansens formspråk. I 2009 uttalte hun i et intervju at hun også er glad i modernister som Picasso, Peter Doig og Balthus.[3] Inspirasjonen til motivene henter hun ikke bevisst fra sin egen barndom, men hun fortalte at det er ofte bilder og scener de fleste kan kjenne seg igjen i.[6] Hun uttalte også i 2006: «Ideen kan jeg gjerne få om kvelden. Oftest har jeg lyst til å starte og male med en gang jeg har tegnet den lille skissen. Først må jeg likevel få komposisjonen til å stemme; formene og fordelingen i bildet.»[6] I et intervju med avisa Varden i 2007, fortalte hun at hun som liten var opptatt av Walt Disney og er inspirert av det.[7]
Teknikk
Til hvert motiv bruker hun tre kobberplater.[6] Prikkene som ofte oppstår i maleriene hennes, er gjort i et par kast med pensel, som hun deretter har etset bort flekkene hun ikke vil ha. Etter å ha malt og etset motivet på platen, overføres motivet til neste plate, som etses og males. Så settes de inn med hver sin farge, og går gjennom pressen i tur og orden, og trykkes på arket.[8] Figurene gjøres ferdig på små skissetegninger på forhånd, og hun bruker noen ganger modell for å få en riktig vinkel, eller hjelp til ulike kroppsdeler.[8] Ofte blir det forskyvninger i motivet, selv om tegningene på de tre platene er identiske. Derfor håndkolorerer hun de siste detaljene i akvarell, som øynene og leppene.[6]
Priser og utmerkelser (utvalg)
I 1995 debuterte hun på Høstutstillingen med den lille etsningen Dyrlegens venteværelse.[9] For dette verket ble hun hun tildelt to av de tre prisene som ble delt ut i tilknytning til utstillingen; Arches-prisen, som deles ut av den franske papirprodusenten Arches Rives for beste arbeid på papir, og Kunstklubbens pris for beste grafiske arbeid.[9][10][11] Bildet ble beskrevet som «underfundig», «følsomt» og «vart».[10]
