Jules Barbey d'Aurevilly (født 2. november1808 i Saint-Sauveur-le-Vicomte i Normandie i Frankrike, død 23. april1889 i Paris) var en franskforfatter, poet, samfunns- og litteraturkritiker, journalist og polemiker. Han er hovedsakelig kjent for sine litterære verk, som, mye på grunn av sin originalitet, ikke kom ut av den litterære skjærsilden og ble anerkjent som viktig, før på slutten av 1900-tallet.
Han spesialiserte seg i mystiske historier og i å utforske ondskapen, men uten noensinne å overskride linjen til det overnaturlige. Han hadde en viktig innflytelse på forfattere som for eksempel Henry James.
Liv og virke
Bakgrunn
Jules Barbey d’Aurevilly ble født på alle sjelers dag, 2. november, i 1808 og var eldst av tre søsken. Han vokste opp i området mellom Saint-Sauveur og Valognes i Normandie, og området er bakteppe i flere av hans romaner. Han brøt tidlig med familien og sin katolske tro, men fant tilbake til den senere i livet.
Forfatterskap
Revolusjonskrigenes herjinger preger hans forfatterskap, hvor han forsøker å gi den tapende siden, rojalistene og den katolske kirke, et ansikt.
Barbey d'Aurevilly var også kjent som en dandy (en spradebasse eller laps) som hadde tatt til seg en aristokratisk holdning og stil, og ga hentydninger om en hemmelighetsfull fortid, men hans bakgrunn var den provinsielle borgerlige lavadelen og hans ungdomsår var relativ begivenhetsløs. Hans «dandyisme» definerte han i essayetDu Dandysme et de Georges Brummel, og mange av hans litterære skikkelser bærer de samme trekkene.
Etter romanen Une vieille (1851) planla Barbey d'Aurevilly å utgi en større romansyklus i Walter Scotts stil, om nedre Normandies folk mot bakgrunn av chouanfeidene: L'Ensorcélée (1854) og Chevalier des Touches (1864). Noen fortsettelse kom imidlertid ikke.
Barbey d'Aurevilly var elsket av fin de siècle-dekadente, og han forble et eksempel på de ytterliggående fra senromantikken. Han hevdet ekstreme katolske synspunkter,[7][8] men sett fra et katolsk ståsted skrev han likevel om vågale emner, en selvmotsigelse som var mer forstyrrende for engelske lesere enn for franskmennene selv.