PROFILBARU.COM

Judits bok er en av de deuterokanoniske bøker i Det gamle testamente. Teksten kan karakteriseres som en «historisk novelle»^[1] og er lagt til en periode som er kjent og sentral i Israels historie, da Nebukadnesar II angrep og erobret Jerusalem i år 597 f.Kr. og de etterfølgende årene. Fortellingen skildrer hvordan den fromme enken Judit først frister/forfører og siden dreper hærføreren Holofernes. Budskapet i fortellingen er at «Gud vil berge sitt folk dersom det trofast overholder Moseloven»^[1].

Teksthistorie

Fortellingen er antagelig skrevet på hebraisk i løpet av 200-tallet f.Kr., og er bare bevart i greske oversettelser.

I senere jødedom har teksten særlig blitt brukt i forbindelse med den årlige Hanukkafesten, den såkalte tempelinnvielsesfesten eller lysfesten.

Handling

Novellen har to hoveddeler. I de første sju kapitlene av teksten fortelles det om hvordan Holofernes leder et effektivt angrep på jødenes land. I den siste halvdelen, som utgjør kapittel 8–16, fortelles det om Judit: hvem hun er, hvordan hun forbereder seg, hvordan hun møter Holofernes og vinner hans tillit, hvordan hun dreper ham, og hvordan drapet skremmer assyrerne på flukt.

Judit oppsøker assyrernes leir under påskudd av å ville hjelpe dem. Hun gjør inntrykk på hærføreren, og den fjerde dagen holder han et gjestebud for henne. Judit pynter seg til gjestebudet, og «Holofernes ble opphisset da han så henne. Han brente av begjær og ønsket bare å få ligge med hennes; helt siden den dagen han første gang så henne hadde han ventet på en anledning til å forføre henne».^[2] Da han i beruset tilstand hadde fått henne med seg inn på et rom, drepte hun ham med hans eget sverd. Assyrernes angrep ble dermed stoppet. Fortellingen avsluttes med at Judit vinner folkets respekt, hun får alle verdiene etter Holofernes når israelittene plyndrer assyrernes leir, og hun avslutter fortellingen med en lovsang til Herren.

I senere kunst

Kombinasjonen av sensualitet og brutal død innenfor en bibelsk kontekst har appellert til mange kunstnere og kunst-bestillere gjennom tidene, på samme måte som fortellingen om Johannes Døperen og Salome.

Donatello laget en skulptur av Judit og Holofernes ca. 1455. Andre renessansekunstnere som skildrer paret er Botticelli, Giorgione, Tizian og Paolo Veronese. De gjenfinnes også i Michelangelos fresker i det sixtinske kapell. Lucas Cranach den eldre er en av flere tyske renessansekunstnere som har avbildet Judit. Av barokkmalere som har brukt motivet kan nevnes Caravaggio, Leonello Spada, Bartolomeo Manfredi, Rembrandt, Peter Paul Rubens og Eglon van der Neer. Artemisia Gentileschi avbilder seg selv i rollen som Judit. Fra nyere tid har både Jean Charles Cazin, Franz von Stuck og Gustav Klimt brukt motivet.

Historien nevnes i «Munkens fortelling» i Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene, og Holofernes er også til stede i Dantes Den guddommelige komedie. Litterære framstillinger har ofte utnyttet fortellingens potensial for allegori, og kroaten Marko Marulić (1450–1524) oppfattet historien som en parallell til kroatenes kamp mot ottomanene, mens briten Gregory Martin (1542–82) så sitt snitt til å legge inn et hatbudskap mot protestantene i sitt dikt om (den for anledningen katolske) heltinnen Judit.

Den russisk-jødiske dramatikeren Abraham Goldfaden skrev et drama over historien, mens Vivaldi, Scarlatti, Mozart, Francisco António de Almeida og Arthur Honegger skrev oratorier og Jacob P. Adler skrev en operette over temaet.

Donatello, ca. 1455
Judith med Holofernes' hode (Lucas Cranach den eldre, 1530)
Judit dreper Holofernes (Artemisia Gentileschi, ca. 1620)

Referanser

^ ^a ^b Kilde for sitat og vurderinger er Dagfinn Rians innledning til Gammeltestamentlige apokryfer, Bokklubben, 2010. (Verdens hellige skrifter; 62) ISBN 978-82-525-7497-5
^ Judits bok; kapittel 12, vers 16