Juan Ruiz de Alarcón y Mendoza (født 1580 i Taxco i Mexico, død 1639 i Madrid i Spania[9]) var en ny-spansk forfatter og dramatiker som skrev og produserte skuespill under den spanske gullalderen. Han tilhørte det klassiske spanske teateret.
Liv og virke
Bakgrunn
Juan Ruiz de Alarcón y Mendoza var sønn av Pedro Ruiz de Alarcón og hans fru, Leonor de Mendoza. De giftet seg 9. mars 1572[10], og fikk 5 sønner. Juan var nummer tre i rekken[11]. Hans mor var fra visekongedømmet Ny-Spania og hans far var opprinnelig fra Spania, men hadde reist og bosatt seg i visekongedømmet[12]. De tre eldste sønnene, Pedro, Gaspar og Juan, ble født i Taxco. Familien flyttet deretter til Mexico by, hvor de to yngste, Hernando og García, ble født[13].
Virke
Juan ble døpt i Mexico by året etter at han ble født. Navnet Juan kan relateres til evangelisten Johannes (På spansk: «Juan»). Det finnes få kilder om hans liv frem til han begynte å studere i 1596[14]. Han tilbrakte store deler av studietiden i Spania, med korte besøk i hjemlandet Mexico fra tid til annen.
I 1613 ble han kjent med Ángela de Cervantes, og innledet et forhold med henne. Tre år etter fikk de en datter sammen, Lorenza[15]. Han ble boende i Madrid med familien, hvor han jobbet som funksjonær i Råd for Indianere (Consejo de Indias), frem til sin død i 1939[16].
Juan oppnådde en stor moralsk seier når det gjelder menneskers ulike utfordringer i livet[17]. Andre forfattere mobbet han for hans fysiske utseende. Han var krokrygget, rødhåret, kortvokst og hjulbeint[18][19]. Disse hendelse forekom helt fram til Juan valgte å trekke seg tilbake fra litteraturmiljøet i 1626. Selv om han ble mobbet for de ulike hemningene sine, valgte han likevel å fortsette å skrive teater, og heller le av sin egen situasjon[20].
Han begynte å studere ved San Pedro y San Pablo skole i Mexico by. Her studerte han latin og dialekt i tillegg til moralsk og skolastisk filosofi. Ved denne skolen ønsket lærerne at elevene skulle delta i samlinger om poesi og teater. Det er stor sjanse for at han ved denne skolen knyttet sine første kontakter i litteraturmiljøet[21].
I årene 1596-1600 var han student ved Universitetet i Mexico, hvor han studerte kirkerett og sivilrett[22]. I løpet av år 1600 reiste han over Atlanteren til Spania, for å fortsette studiene ved det eldste spanske universitetet, Universitetet i Salamanca[23]. 29. juli 1601 søkte han om å få et offisielt sertifikat for studiene sine, hvor han ferdigstilte sin bachelorgrad i kanoniske tekster. Han mottok sitt vitnemål 4. oktober 1604 i jus og bodde i Salamanca frem til sommeren 1606. Deretter flyttet han til Sevilla og begynte å undervise. I Sevilla deltok han i litterære konkurranser[24].
I februar 1609 presenterte han studiene sine, som omhandlet frigjøring av slaver og lovlige ettervirkninger av testamentariske klausuler. 19. august 1609 reiste han tilbake til Mexico, hvor han fikk godkjent sin utdanning i Spania[25]. Hans far døde samme år.
Litterær karriere
Etter å ha jobbet som advokat, var det først i 1617 Juan Ruiz de Alarcón ble kjent som forfatter. Noen av de første verkene ble publisert i venners litterære samlinger, deriblant Diego Ágreda y Vargas, Gonzalo de Céspedes y Menenes og Cristóbal Pérez de Herrera. I fem år var han en del av det litterære akademiet, styrt av kjente forfattere som Lope, Góngora, Quevedo sammen med Sebastián Francisco de Medrano. I løpet av disse årene ble noen av hans mest kjente verk publisert: Los favores del mundo (1618), Las paredes oyen (1618, 1625, 1636), Ganar amigos (1622), La cueva de Salamanca (1623), La verdad sospechosa (1623), Los pechos privilegiados (1625,1627) y Examen de maridos (1627)[26].
Selv om Ruiz de Alarcón ikke var anerkjent som en av de profesjonelle forfatterne fra den spanske gullalderen, kan han likevel vise til en liste med rundt 30 verk. Han er spesielt kjent for Primera parte (1628) og Segunda parte (1634), som er samlinger bestående av flere verk[27]. Flere av disse var preget av hans ønske om å uttrykke farskap[28].
I 1623 viste arbeidet han hadde lagt ned å gi resultater. Skuespillene ble solgt og vist frem ved flere anledninger, både ved det kongelige slott og det offentlige teateret[29]. Flere av hans verk ble også vist frem i Madrid med stor begeistring. Dette ga økonomiske resultater i en ellers vanskelig økonomisk tid for dramatikeren[30].
I denne tidsperioden var folk blitt vant til regelmessig å ha tilgang til nye skuespill, og var opptatt av å hele tiden oppdatere seg på det nyeste av det nye. Fra 1626 til hans død i 1639 produserte Ruiz de Alarcón aldri noe nytt. Samlingene han ga ut i 1628 og 1634 inneholdt kun de tidligere skuespillene. Dette gikk utover hans popularitet som dramatiker og forfatter. Derfor, etter hans død i 1639, var det lite offentlig blest rundt det. Kun én journalist var interessert i å skrive om det, da hans popularitet hadde visnet flere år tidligere[31].
Vold ovenfor kvinnen[33] (Dette kommer til syne i La Cueva de Salamanca)
Han skrev om umoralskheten til karakterene og deres dårlige vaner, for eksempel å lyve. Dette kan man tydelig se i han mest kjente verk, ”La verdad sospechosa”, hvor hovedpersonen lyver om alt som skjer i livet[34]. I tillegg skrev han om kvinnenes rolle og vold som menn hadde ovenfor kvinner. I mange av skuespillene er kvinnen med en elsker som lyver mye, noe som skaper mistillit. Selv om kvinnene i noen av verkene blir vanæret, viste Alarcón gjennom karakterene behovet for å ta ansvar[35]. Mangfoldet av religiøse holdninger vises også i verkene hans. Tema i både La mangenilla de Melilla og El Anticristo er den religiøse samtalen i et samfunn dannet av kristne, jøder og muslimer[36].
^Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Juan Ruiz de Alarcón y Mendoza, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0057338[Hentet fra Wikidata]
^Spansk biografisk leksikon, oppført som Juan Ruiz de Alarcón y Mendoza, Spanish Biographical Dictionary ID 5415/juan-ruiz-de-alarcon-y-mendoza[Hentet fra Wikidata]
