Som forberedelse til sine gymnasstydier som han avsluttet i 1816 ved (det som i dag er) Wilhelmsgymnasium München[2], fikk Joseph Alois Daisenberger undervisning av pater Othmar Weis (1770–1843), en benediktiner fra det i 1803 sekulariserte Kloster Ettal. Pater Weis hadde i 1811 under tittelen «Das große Opfer auf Golgotha oder Geschichte des Leidens und Sterbens Jesu» forfattet en ny tekst for pasjonsspillet i Oberammergau.
Han ble presteviet i 1821. Deretter var han medhjelper i sjelesorgen i Grassau, Schlehdorf og Farchant. Fra 1831 til 1845 arbeidet fader Daisenberger som sogneprest i Uffing am Staffelsee. I 1845 ble han utnevnt til sogneprest i Oberammergau. Han begynte der å skrive små teaterstykker i pakt med samtidens fedrelandskjære smak.
I 1850 fikk han ansvaret fot ledelsen av pasjonsspillene i Oberammergau. Han foretok da først forkortelser og kurrekturer i pater Othmar Weis' tekst. I 1858 reviderte han mer gjennomgripende teksten, idet han orienterte den etter de gamle greske tragediers stilmidler. Forut for pasjonsoppførelsene i 1870 gjennomarbeidet han teksten nok en gang. Riktignok fikk ikke hans tekst som nå var omskrevet til jamber noen varighei i spillepraksisen, men det fikk derimot hans nye prolog i alkaisk og sapfiskversemål. Det religiøse anliggende som han hadde for spillet utdypet fader Daisenberger i 1871 i sin prekensyklus «Die Früchte der Passionsbetrachtung».
Joseph Alois Daisenberger døde i 1883 i en alder av 83 år og ble begravet på Oberammergaus gamle kirkegård.[3]
Mot slutten av 1970-årene ble deler av Daisenbergers pasjonstekst kritisert for antijødiske elementer, fremfor alt i fremstillelsen av Judas. Fra 1990 har spilleleder Christian Stückl (fra 1961) med en reform av alle slike elementer.