José Gaspar Rodríguez de Francia y Velasco (født 6. januar 1766 i Yaguarón i det som nå er Paraguarí i det daværende visekongedømmet Río de la Plata, død 20. september 1840 i Asunción), også kalt Doctor Francia, Karaí-Guazú (tittel på guaraní oftest oversatt som Store leder) og el Supremo (den øverste), var en paraguayansk diktator. Rodríguez de Francia styrte Paraguay nesten uten utenlandsk innflytelse fra landets uavhengighet fra Spania til han døde i 1840. Han er blitt regnet som far til den paraguayanske nasjon.
Liv og virke
Bakgrunn
José Gaspar Rodríguez de Francias far var en tidligere offiser som var blitt tobakksdyrker, fra São Paulo i Brasil. Moren var paraguayansk, og nedstammet fra spanske kolonister. Han var egentlig døpt Joseph Gaspar de Franza y Velasco, men brukte senere navnet Rodriguez, og endret Franza til det det mer spanske Francia. Skjønt faren het enkelt og greit García Rodríguez Francia (portugisisk: Garcia Rodrigues França), tilføyde dikrtatoren et de til det mer elegante Rodríguez de Francia y Velasco.
Han studerte ved klosterskolen San Francisco i Asunción, til å begynne med i det øyemed å bli katolsk prest. Men presteviet ble han aldri. Den 13. april1785, etter fire års studier, ble han doktor i teologi og magister i filosofi fra universitetet i Córdoba,[1] i det som ikke lenge etter skulle bli Argentina. Etterhvert ble han jurist. Han talte fem språk (guaraní, spansk, fransk, latin og noe engelsk). I studietiden var han blitt kjent med opplysningstidens tanker og senere med den franske revolusjon.
Karriere
José Gaspar Rodríguez de Francia virket som advokat og dommer i Asunción. Francia fikk avsmak av Paraguays spansk-påførte klassesystem, og som advokat foretrakk han å forsvare de svake mot de velstående.[trenger referanse]
Politikk
Ved revolusjonens utbrudd ble han i 1811 revolusjonsjuntaens sekretær, og ble i 1813 valgt han til en av landets konsuler. I 1814 styrtet han sin medkonsul, frihetshelten Fulgencio Yegros, og gjorde seg selv til diktator. Fra 1817 utropte han seg selv til diktator på livstid.[2]
Francia var inspirert av Rousseaus verk «Den sosiale kontrakt», og ville grunnlegge et samfunn i denne ånd.[trenger referanse] Men han var også inspirert av Maximilien de Robespierre og Napoleon I. Få å gjennomføre sin utopi isolerte han landet mot all utenlandsk innflytelse, forsøkte å gjøre landet selvforsynt samtidig som han grunnla egne industrier i landet.[trenger referanse]
Som despot styrte han landet ved forfølgelser og terror. I folket var han kjent som «El Supremo», den høyeste.
Han forbød all opposisjon og avskaffet den høyere utdannelse, aviser, postverket og den katolske inkvisisjonen, samtidig som han opprettet et hemmelig politi som var lojal mot ham alene. Etterhvert belagla han den katolske kirkes eiendommer og omgjorde godsene til kollektivjordbruk.[trenger referanse]
Han utså seg selv til overhode for den katolske kirke i Paraguay, noe som fikk paven til å ekskommunisere ham.
I 1820 utbrøt opprør mot Francia, anført av den av ham avsatte Fulgencio Yegros. Opprøret ble slått ned, Yegros ble fengslet og henrettet. Men hendelsen rystet Francia, og resten av livet ble han stadig mer paranoid.[trenger referanse]
I hans senere leveår ble det stadig tydeligere at han var psykisk syk.[trenger referanse] Francia bestemte for eksempel at alle hunder måtte skytes. Han bestemte at alle måtte lette på hatten når han passerte, og at de som ikke bar noen hatt måtte gå med en hattebrem for å kunne lette på den.
Privatliv
Francia giftet seg ikke, men hadde en lang rekke elskerinner og fikk minst syv barn. Han hadde et for sin samtid ekstremt liberalt syn på seksualitet og lot legalisere både prostitusjon og sex utenfor ekteskapet.[trenger referanse]
Francia levde meget enkelt; ved hans død ble det oppdaget at han ikke hadde tatt ut personlig lønn på flere år.[trenger referanse]
Litteratur
Justo Pastor Benítez: La vida solitaria del Dr. José Gaspar de Francia, dictador del Paraguay. Servilibro, Asunción 2010. ISBN 978-99953-0201-6.
Julio César Chaves: El supremo dictador. Biografía de José Gaspar de Francia. 3. Aufl., Ed. Nizza, Buenos Aires 1958.
Georges Fournial: José Gaspar Rodríguez de Francia. L'incorruptible des Amériques. Messidor/Editions sociales, Paris 1985. ISBN 2-209-05752-3.
Ralf Höller: José Gaspar Rodríguez de Francia (1766-1840). Ein Diktator als Wohltäter seines Volkes. samme i: Der Kampf bin ich. Rebellen und Revolutionäre aus sechs Jahrhunderten. s 131 ff., Aufbau TB Verlag, Berlin 2001.
Referanser
^John Hoyt Williams: The Rise and Fall of the Paraguayan Republic, s 21
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg)
