Kirnberger fikk fiolin- og klaverundervisning fra sine tidlige barneår. Etter latinskolen i Coburg reiste han til Johann Peter Kellner i Gräfenroda for å fullføre musikkutdannelsen. En senere lærer var hofforganisten Heinrich Nicolaus Gerber i Sondershausen. Kirnberger opphold seg i Leipzig en kort stund i året 1741, og han kan ha vært elev av Johann Sebastian Bach i denne perioden, men det er ikke dokumentert.
Etter et kort opphold i Dresden var Kirnberger i Polen i årene 1741 til 1751) der han blant annet arbeidet som cembalist og kapellmester.
I 1750-årene vendte han tilbake til Tyskland for å få undervisning i fiolinspill. Etter å ha vært ansatt som fiolinist ved det kongelige kapell i Potsdam sluttet han seg til markgreve Heinrichs kapell i Rheinsberg. Fra 1758 og fram til sin død var Kirnberger komposisjonslærer for Anna Amalie von Preußen og fungerte dessuten som kapellmester og musikkrådgiver ved det prøyssiske hoff. Det var i denne tiden det meste av hans komposisjoner ble skrevet.
Musikk og betydning
Kirnbergers kammermusikk består stort sett av fløytesonater og triosonater, og det finnes en del perler blant disse. En fløytesonate i ess-moll er sannsynligvis hans mest betydelige verk. For tiden opplever Kirnbergers musikk en renessanse.
Han var en ivrig musikksamler, og en rekke verk av J. S. Bach er bevart takket være ham. De mest kjente er den såkalte Kirnberger-samlingen med koralbearbeidelser (BWV 690–713)
Den norsk-danske pianisten, kapellmesteren og komponisten Israel Gottlieb Wernicke studerte kontrapunkt hos Kirnberger.[7]
Ruth Engelhardt, Untersuchungen über Einflüsse Johann Sebastian Bachs auf das theoretische und praktische Wirken seines Schülers Johann Philipp Kirnberger, Erlangen 1974
