I 1673 var Fischer tilbake i hofforkesteret i Stuttgart, og et år senere ble han kirkemusiker i Augsburg, der han var ansatt fram til 1677. I denne tida skrev han 60 kirkemusikalske verk.[8] I 1683 fikk han en post som fiolinist, lærer og komponist i hofforkesteret til markgreven av Ansbach. Grev Johann Friedrich var opptatt av fransk musikk,[8] mens etterfølgeren, Georg Friedrich, foretrakk italiensk musikk og avskjediget Fischer i 1686.[8]
Fischer ser ut til å ha vært temmelig rastløs av seg,[10][11] for nå fulgte en lang rekke ansettelsesforhold og mye reising rundt omkring i Europa. Da han døde, omtrent 70 år gammel, var han kapellmester hos markgreven av Schwedt.[8]
Musikk
Fischer var en såkalt «lullist», dvs en musiker som bidro til å fremme Lullys franske stil framfor den italienske barokkstilen.
Fischer skrev flere samlinger med sanger, de viktigste er en samling av femti franske sanger og en samling madrigaler og lieder. Fischers kirkemusikk, store mengder kantater og motetter, er fremdeles lite utforsket. Han skrev også instrumentalmusikk.
Johann Mattheson skrev at Fischers musikk var høyt verdsatt og ofte spilt.[8]
Melodiene hans er originale, og harmonikken og rytmikken variert. Et særtrekk er at han ofte krever scordatura for bratsj.
Ernst Ludwig Gerber listet opp Fischers verk i Lexikon der Tonkünstler (v. II, s. 133).
