Foss ble født den 17. april 1915 på en gård uten elektrisitet i nærheten av Sioux Falls i Sør-Dakota som eldste sønn av Mary Esther (født Lacey) og Frank Ole Foss. Han var av norsk og skotsk avstamning.[9] Hans bestefar, Jakob Jakobsen Foss, var fra Stamnes i Vaksdal kommune i Hordaland.[10] 12 år gammel besøkte han en flyplass i Renner for å se Charles Lindbergh på turné med sitt fly, Spirit of St. Louis. Fire år senere betalte han og hans far 1,50 dollar hver og fikk sin første flytur i en Ford Trimotor fra Black Hills Airport med den berømte flyveren fra Sør-Dakota Clyde Cessna.[11]
I mars 1933 døde hans far da han var på vei tilbake fra åkeren under en storm og kjørte over en elektrisk kabel som hadde blåst ned.[12] Knapt 18 år gammel overtok Foss driften av familiegårdn sammen med sin mor og sin bror Cliff. Gårdsdriften var vanskelig med uvær og sandstormer i de neste årene som ødela avlinger og førte til betydelige problemer.
Etter å ha sett en flyoppvisning hvor Marinekorpset ledet av kaptein Clayton Jerome drev med luftakrobatikk i biplan med åpen cockpit, ble han fast bestemt på å bli marineflyver.[13] Foss arbeidet på en bensinstasjon for å betale bøker og skolepenger, og for å ta flytimer ved Sioux Skyway Airport. Hans yngre bror tok over gårdsdriften slik at Foss kunne fullføre skolegangen ved Washington High School i Sioux Falls. Han ble uteksaminert fra University of South Dakota i 1939 med en grad i business administration.[14]
Fra 1937 til 1940 tjenstgjorde han som menig i feltartilleriet i Sioux Falls i South Dakota National Guard.
Militær karriere
Foss under andre verdenskrig.
Flyveress i andre verdenskrig
Foss ble uteksaminert fra Pensacola i Florida som løytnant og fungerte som hjelpeinstruktør ved Naval Air Station i Pensacola. 26 år gammel ble han ansett for å være for gammel til å være jagerflyger og ble overført til marinens fotoskole. Han tjenestegjorde deretter ved en av marinens fotoskvadroner og var stasjonert ved Naval Air Station North Island i San Diego i California. Foss søkte etterhvert om å bli overført til et program for kvalifisering som jagerflyger. Han ble sjekket ut på Grumman F4F Wildcat og logget over 150 flytimer i juni og juli 1942. Han ble til slutt overført til en av marinens kampskvadroner, VMF-121. Hans kamerater i skvadronen ga ham det lite flatterende kallenavn «Old Foos»[15]
Akvarell av marinekaptein Joe Foss som skyter ned en japansk Zero over Guadalcanal i oktober 1942
Guadalcanal
I oktober 1942 ble piloter og fly i VMF-121 sendt til Guadalcanal for å avløse VMF-223, som hadde kjempet for å få kontroll i luften over øya siden midten av august.[16] Den 9. oktober ble Foss og hans gruppe skutt ut med katapult fra USS «Copahee» og fløy 560 Km mot nord for å nå Guadalcanal.[17] Kampgruppen, med kodenavn «Cactus», basert på Henderson Field, ble kjent som Cactus Air Force, og deres tilstedeværelse spilte en sentral rolle i slaget om Guadalcanal. Foss fikk etter hvert rykte på seg for sin aggressivitet, nærtaktikk og forbløffende skyteferdigheter.[18][19] Foss skjøt ned en japansk Zero under sin første luftkamp 13. oktober, men hans egen F4F Wildcat ble også skadet. Med en død motor og tre Zero etter seg og landet han uten flaps og minimal kontroll på Henderson Field og unngikk såvidt å treffe en palmelund.[20] Den 7. november ble hans Wildcat igjen truffet. Han overlevde med en nødlanding i havet utenfor øya Malaita.[21]
Foss sammen med generalmajor Roy Geiger som ledet Cactus Air Force.
Som sveitleder for åtte fly ble den snart kjent som «Foss' Flying Circus» hvor de to gruppene fikk kallenavnene «Farm Boys» og «City Slickers» av Foss.[18] I desember 1942 fikk Foss malaria. Han ble sendt til Sydney i Australia for rehabilitering og hvor han også ga forelesninger om operativ flyvning for RAF-flyvere, som hadde ankommet til kampsonen.[19] Den 1. januar 1943 var Foss tilbake på Guadalcanal for å fortsette operasjonene som varte til 9. februar 1943.[22] I løpet av tre måneder med kamper hadde Foss' Flying Circus skutt ned 72 japanske fly. Av disse ble 26 kreditert ham.[23] Da Foss hadde oppnådd 26 nedskutte fly, og dermed sto likt med USAs beste flyveress i første verdenskrig, Eddie Rickenbacker, fikk Foss æren å bli USAs første «ace-of-aces» i andre verdenskrig.[24]
L–R (forgrunnen) Generalmajor Joe Foss, generalmajor Marion Carl og rådgiver Charles Lindbergh i Sør-Stillehavet, mai 1944
Fra februar 1944 ledet Foss marinejagerskvadronen VMF-115, som var basert i kampsonene rundt Emirau, St. Mathias Group.[25] Etter åtte måneder med operativ flyvning avslutte Foss sin krigstjeneste som en av USAs toppscorende piloter. Foss fikk igjen malaria, og ble sendt tilbake til USA og til et rehabiliteringssenter i Klamath Falls i Oregon. I februar 1945 ble han operasjons- og treningsoffiser på Marine Corps Air Station Santa Barbara i California.
Etterkrigstiden
I august 1945 ble Foss overført til inaktiv tjeneste og startet Joe Foss Flying Service, et charterselskap og flyskole i Sioux Falls som vokste til å ha 35 fly i drift. Sammen med en venn, Duane «Duke» Corning, eide han senere en bilforretning som solgte Packard i byen.[26]
I desember 1945 avsluttet aktiv tjeneste, og ble overført til Marine Corps Reserve til 1947. I 1946 ble Foss utnevnt til oberstløytnant i Sør-Dakota Air National Guard hvor han ble sjef for South Dakota Air National Guards 175th Fighter-Interceptor Squadron. I løpet av enhetens formative år var Foss aktivt involvert i administrasjon, og fløy med skvadronen, og var også medlem av deres F-51 Mustang demonstrasjonsteam. Under Koreakrigen ble Foss, som da var oberst, utkalt til aktiv tjeneste i United States Air Force. Han ble utnevnt til brigadegeneral og leder for operasjoner og trening for Central Air Defense Command.
Foss som Guvernør, 1955
Foss var i to terminer republikansk vararepresentant i Sør-Dakotas lovgivende forsamling. I 1955 ble han i en alder av 39 år valgt til USAs yngste guvernør. Han var guvernør i Sør Dakota fra 1955 til 1959.
I 1958 forsøkte Foss uten hell å blir valgt til Representantenes Hus, men ble slått av en annen pilot og helt fra krigens dager, demokratenGeorge McGovern. Foss forsøkte på nytt å få en politisk løpebane i 1962 uten å lykkes.
I tiden 1964-1967 ledet han Foss ABCsfjernsynets programserie The American Sportsman. Fra 1967 til 1974 ledet og produserte han sin eget TV-serie, The Outdoorsman: Joe Foss. Fra 1972 var han også i seks år PR-direktør for KLM Royal Dutch Airlines.[27]
Foss var president i National Rifle Association fra 1988 til 1990.[28] Han var også engasjert i en rekke velferdsorganisasjoner.
Familie
I 1942 giftet han seg med June E. Shakstad (1919-1970)[29] fra Sioux Falls og med slekt fra Vestnes i Møre og Romsdal.[30] Ekteskapet oppløst. Fra 1967 var han gift med Donna Wild (1917-2018).[31]
Foss fikk et slag i oktober 2002 og døde tre måneder senere, 1. januar 2003 i Scottsdale, Arizona.[32][33] Foss ble gravlagt på Arlington National Cemetery 21. january 2003.[34]
Foss, Joe. A Proud American: The Autobiography of Joe Foss. New York: Presidio Press, 2002. ISBN 978-0-89141-775-0.
Gurney, Gene. Five Down & Glory. New York: Ballantine Books, 1982, First edition 1965. ISBN 978-0-345-30799-6.
Jackson, Robert. Fighter Aces of World War II: The True Stories of Fourteen of World War II's Fighter Pilots: London: Corgi Books, 1978. ISBN 0-552-10783-2.
Loomis, Robert D. Great American Fighter Pilots of World War II. New York: Random House, 1961. ISBN 0-394-90396-X.
Miller, Thomas G. Jr. The Cactus Air Force. New York: Ballantine Books, 1969. ISBN 0-553-14766-8.
Shores, Christopher. Fighter Aces. London: Hamlyn Publishing, 1975. ISBN 0-600-30230-X.
Sims, Edward H. Greatest Fighter Missions of the top Navy and Marine aces of World War II. New York: Ballantine Books, 1969, First edition 1962. ISBN 978-0-03-450163-6.
Smith, Larry. Beyond Glory: Medal of Honor Heroes in Their Own Words. New York: W. W. Norton & Company, 2004, First edition 2003. ISBN 978-0-393-32562-1.
Tillman, Barrett. Wildcat Aces of World War 2 (Aircraft of the Aces). Oxford, UK: Osprey, 1995. ISBN 978-1-85532-486-2.
Yenne, Bill. Aces High: The Heroic Saga of the Two Top-Scoring American Aces of World War II. New York: Berkley, 2009. ISBN 978-1-101-00266-7.
Zimmerman, Dwight Jon and John D. Gresham. Uncommon Valor: The Medal of Honor and the Six Warriors Who Earned It in Afghanistan and Iraq. New York: St. Martin's Press, 2010. ISBN 978-0-312-36385-7.
