Jens Skagen Henrichs (født 14. september1863 i Bergen, død 29. november1924 i Solum i Telemark) var norsk lege og asyldirektør som bidro til forståelsen for arveligheten i sinnslidelser.[1]
Han var sønn av Christian Henrichsen (1825–1898) og Helene Marie Skagen (1831–1891). Faren var rektor ved Aalesunds Lærd- og Realskole, byens latinskole. Faren fikk jobb i Bergen i 1875, og således havnet Jens der. I 1895 endret Jens etternavnet til Henrichs.[2]
Etter å ha studert hygiene et halvt år i utlandet (Sverige, Danmark og Tyskland) og vært tre måneder i Bindal, ble han i mai 1905 tilsatt ved Gaustad asyl. Fra 1905 var han reservelege et par år ved Eg asyl utenfor Kristiansand. Han var fra 1907 direktør og overlege for det nyetablerte Bratsberg amt sitt sinnssykeasyl på Faret i Solum, i dag en bydel i Skien. Han ivret for å få etablert utdanning av sykepleiere, såvel som å få psykiatri med som fag i læreplanen.[4] I 1917 fikk han et statsstipend for å studere psykiatri i utlandet[3] og fra 1918 var han i Sindssykepleiekomitéen.[1]
